09.13.09
Urørt
I morges våknet jeg med en hånd om det ene brystet. I et lite øyeblikk trodde jeg det var Finingens hånd, men da jeg snudde meg rundt, så jeg at det var du som lå ved siden av meg, og at det var min egen hånd som favnet den knoppede brystvorten – der jeg lå, fuktig mellom bena.
Så du virker – du er ikke død? spurte jeg kroppen.
Naken, foran speilet noen minutter senere, lot jeg den ene hånden vandre fra halsgropen, til munnen, ned langs halsen og over brystene – som knoppet seg igjen. Dere holder dere godt, tenkte jeg og lot hånden vandre videre over den altfor myke og store magen med strekkmerker.
Deretter lot jeg fingrene vandre over hoftekammen, som fortsatt er tydelig definert, mens jeg sendte Mannen med båten en inderlig tanke.
Med øynene igjen, lot jeg fingrene løpe over rumpesprekken, og kjente straks en kraftig sammentrekning i mellomgulvet og at fuktigheten mellom bena vendte tilbake. Alt mens jeg tenkte på Finingens varme pust i nakken. Munnen hans på vandring nedover ryggen min, den gangen på kontoret i den høye bygningen, hvor det var umulig å forbli stille. Den gangen jeg stod bøyd over kontorpulten.
I det fingrene fant sin vei mellom bena mine, hørte jeg meg selv sukke høyt i et snev av nytelse. Kroppen rykket til og jeg åpnet øynene. Et tungt sukk fant sin vei ut av lukket munn. I sorg denne gang – over ikke å kjenne personen jeg så i speilet. Hun med det intetsigende blikket som rødmet brydd over sin egen og plutselige nytelse.
Urørt, sa jeg høyt til speilbildet og kjente tårene komme. Jeg er urørt nå – og kjenner slettes ingen glede over å vite hvordan det kjennes når brystet mitt fyller en hånd. Heller ikke over å vite at leppene mine en gang har drevet til vanvidd, eller at den store rumpa mi har vært uimotståelig.
Jeg er redd jeg aldri igjen kommer til å oppleve å bli kysset, avkledd og begjært – av en mann jeg begjærer og som jeg kan gi alt.
Jeg er redd jeg forblir det – urørt.
09.06.09
Etter alle disse årene
- spør du meg fortsatt om det er greit at du tar tak i håret mitt, når vi gjør nok et mislykket forsøk på å elske. Selv om du vet at jeg elsker å bli tatt i skikkelig, også i håret.
Etter alle disse årene, har du nøyaktig samme tilnærming når du forsøker å ta på meg. Alltid med et litt usikkert kremt først, og deretter spørsmålstegn som forblir hengende i luften. Selv om du vet at jeg elsker overraskelser og at jeg savner å bli forført og brakt til det hinsidige – uten å be om det og uten å måtte si ja, til at det er greit at du gjør det.
Etter alle disse årene, blir jeg tappet for energi av å opptre sammen med deg i offentlige sammenhenger hvor du er stolt som få over å vise meg frem, og benytter enhver anledning til å stryke meg på ryggen. Selv om jeg fryser til is – i hvert fall innvendig – og mest av alt har lyst til å forsvinne gjennom gulvet.
Etter alle disse årene, har jeg nylig oppdaget noe nytt og fint ved deg. Selv om jeg hadde sluttet å se, ja, resignert og tenkt på deg som tom, så har jeg sett leken i deg – små glimt riktignok. Jeg har sett en utstråling og trygghet jeg ikke har sett før, da du talte – og kanskje for første gang – turde å kreve din fortjente plass i en større sammenheng.
Etter alle disse årene, overrasket du meg i helgen, på flyet – ved å kjærtegne meg nokså indiskret på låret og mellom bena og forsøke å ta meg i gangen da vi kom hjem. Selv om de tunge bena mine snart kommer til å røre på seg, er det en lang vei å gå – uavhengig av hvilken retning de velger…
09.04.09
Ben tunge av forakt
I morges: Lei meg for å våkne alene men glad for at du ikke var der ved siden av meg. Sur på grunn av brødsmulene på gulvet og benken. Forbanna over unnvikenheten din i går kveld da jeg ville snakke om hvordan jeg har det sammen med deg. Tunge ben som knapt bar meg ut i dusjen, slik at jeg kunne starte dagen.
I formiddag: Lette steg i høye hæler på vei mot spennende oppgaver og mennesker som ufordrer meg. Sprudlende, ærlig, engasjert og nysgjerrig. Jeg er glad og respektert, tenkte jeg.
I ettermiddag: Tårer i øyekroken på bussen hjem. Ben som sovnet og en snikende følelse av tomhet og stillhet. Ute av bussen, på vei mot hjemmet mitt, lot jeg tårene blande seg med regnet. Tunge, tunge skritt på vei fra bussen. Vaklende på høye hæler, som snart ikke bærer meg mer.
I kveld: Sår innvendig og tung i kroppen. Har krøllet bena under meg for å holde så stor avstand til deg som mulig. De har sovnet og jeg vet jeg burde endre stilling, men de nekter å lystre. Endring av stilling vil bety å streife borti deg. De er som sinnet mitt – tunge av forakt for late og lite mandige deg som ikke ser hvem jeg er. Og fulle av forakt for meg selv – som velger å leve i denne stillheten som dreper meg.
09.03.09
Forfall
Dagen er vond som et stort åpent sår og jeg slutter ikke å blø.
Jeg er lei meg, sint, savner ungene og tviler på fremtiden. Jeg mangler inspirasjon og lengter, samtidig som jeg oppriktig tror at jeg aldri kommer til å kle meg naken for en mann igjen. Jeg gråter ved tanken.
Jeg er lei meg, men bryr meg ikke. Jeg gir opp og lar det skje.
Jeg visner og er i forfall.
Berør meg så jeg blir synlig igjen.
08.30.09
Den hemmelige finingen
Jeg har en innrømmelse å komme med – jeg har hatt en lader i snart tre år. Til og fra riktig nok. Men – en fin, vakker, deilig og for det meste opptatt lader.
Kvantitetsmessig er det ikke rare greiene å snakke om, men kvalitetsmessig har det vært sterkt og akkurat nok til å holde lengselen kontinuerlig i ånde og nok til at jeg ikke rekker å glemme deg i de periodene kontakten er mindre intens eller fraværende.
Du har i disse årene latt meg være sårbar. Du har vært støttende og sterk. Jeg har utlevert mine mest tabubelagte fantasier og betrodd deg tidligere og utsvevende tider. Du vet ting om meg som ingen andre vet. Du er glad i meg, det sier du ofte.
Her en dag – i bilen – ble jeg sittende å se på deg mens du snakket engasjert. Jeg husker ikke lenger hva du snakket om, men jeg husker at jeg ønsket at du aldri skulle slutte å snakke. Stemmen din er sexy. Munnen din driver meg til vanvidd. Øynene dine lyser opp ansiktet mitt når du er engasjert – selv når du snakker om familien din med stolthet og kraft. Jeg vet de er trygge hos deg. Det gjør meg glad – det bekrefter at du er den jeg opplever. Jeg ser deg.
Men jeg blir også trist. Den delen av livet som opptar deg mest, er ugjenkallelig i livet mitt. Paradoksalt nok er det det som både binder oss sammen og hindrer oss i å få hverandre fullt og helt.
Vi er like på mange måter, du og jeg – både i forhold til barndom og prioriteringer som voksne. Begge har vi opplevd avvisning og vet hva det vil si, aldri å være bra nok – men allikevel bli det senere i livet, i store og viktige sammenhenger.
Beskjedenheten din når jeg gir deg komplimenter – når jeg forteller deg hvor fin og avsindig deilig du er. Ord du ikke er vant til å høre og som jeg sparer bare til deg. Ord du fortjener så inderlig.
Jeg glemmer ikke ordene dine – jeg er glad i deg, du er det mest fantastiske mennesket jeg vet om og den første som har sett hele meg.
Jeg tenker at du er for fin – du er for ordentlig. I øyeblikket gjør ordene vondt. Du er langt borte og jeg tror jeg må la deg gå, så jeg ikke besudler deg eller vil ha deg for mye. Finingen.
08.29.09
Lyst til å ha lyst
Bidrag fra min gode venninne:
Jeg vet ikke lenger om jeg noensinne kommer til å få lyst til å ha lyst igjen. Erotikk er for meg kanskje noe av det som gjør at man føler seg aller mest levende, å være så kåt at det kribler fra tærne til hårstråene. Da er jeg levende da. Men ikke nå lenger, ikke meg.
I går tenkte jeg på det igjen – lyst. Jeg tenker masse på å ha lyst om dagen, og av og til så tenker jeg at jeg kan tenke meg å få lyst igjen, og da begynner jeg å gruble på hva som skal til for at jeg skal finne lysta tilbake – da allerhelst i kombinasjon med den mannen jeg deler seng med. Denne grublingen har høyre frekvens proposjonalt med avstand til sengen. Altså jo lengre avstand jo oftere grubling. Enkelt regnestykke.
I går hadde jeg til og med tenkt på lysten og lysten til å gjøre noe med det mens jeg var på jobb, som er i samme by. Og tenker jeg meg nøye om så er det mulig at jeg tenkte en tanke om det mens jeg var i kjelleren i huset vårt også. I tillegg til at grublingen avtar jo nærmere jeg er sengen så avtar den også jo nærmere kveld det blir.
Tilbake til i går. Mannen gikk i dusjen og jeg dusjet etterpå. Allerede da så tenkte jeg; håper han ikke ser på det at jeg dusjet nå, og er nydusjet når jeg legger meg som et initiativ til sex. Så jeg kledde på meg og gikk og la meg (og jeg som egentlig elsker å sove naken, men det tror jeg ikke han vet lenger), men jeg bare orker ikke tanken på å legge meg uten klær ved siden av han. Siden jeg har fått litt for mye sol på kroppen i sommer spurte jeg han om han kunne smøre ryggen min. Noe han gjorde, og jeg angret med en gang da jeg kjente hendene hans krevende på ryggen. De kjentes grafsende fra ryggen og mot brystene. Og jeg kjente klumpen i halsen. Sa jeg var trøtt og flyttet hendene hans. Fikk behov for å holde rundt brystene selv som for å beskytte dem.
Etterpå prøvde han å kysse meg, og jeg liker ikke kyssene hans. Jeg syns de er for våte. Jeg syns det er ubehaglig når han prøver å kysse meg for å ville kline, og for å få mer, og jeg bare ønsker et kort lite nattakyss. Munn mot munn er ok, men hold tunga di for deg selv. Han flyttet seg og la seg fornærmet langt ute på kanten. Jeg liker ikke fornærmede menn midt på natten, så jeg babblet litt sånn småkoselig og morsomt (syns jeg selv da) og plutselig var han superlykkelig igjen og kastet seg over meg. Holdt rundt meg med begge armene, og jeg følte meg fastlåst. Jeg vil ikke, tenkte jeg, mens klumpen i halsen ble større. Jeg er trøtt, sa jeg, og lot ham ligge med hodet på brystet mitt.
Jeg orker ikke få lyst noensinne igjen, tenkte jeg. Og det kjennes som om det aller mest levende av meg er borte.
08.25.09
Hva som helst = ingenting
Har du noen gang lett etter deg selv – den du en gang var og i små glimt fortsatt tror du er?
Jeg befinner meg i romantikkens høyborg – omgitt av tango og middelhavets innbydende rytmer som i skjønn forening og når som helst kan få meg til å rødme og sitte urolig ytterst på stolen – noe som nylig skjedde og som fikk meg til å si:
“Se på ham på verandaen der oppe! Han kan trygt sies å ha bevegelsene og rytmen inne. Tenk å kunne bevege seg slik!?”
Jeg peker på en mørk og kraftig mann, som skåler og ler høyt, men innimellom overgir seg til tonene av Cirque Du Soleil’s sensuelle Querer. Jeg nyter synet og har rukket å falle i syndige tanker da du uventet svarer på kommentaren min:
“Ser mer ut som et mislykket forsøk på Break Dance spør du meg”
Jeg kjenner at lyset i ansiktet mitt slukner. Neste gang jeg går forbi speilet i gangen, ser jeg at gnisten jeg kjente et snev av tidligere, er borte. Kanskje for alltid. Jeg leter, men finner ikke annet enn sjelelig og kroppslig forfall. Jeg går med tunge og uengasjerte bevegelser mot sengen.
Under det tynne lakenet går det en faen i meg. Jeg begynner å snakke om dagens hendelser på stranden – om franske, italienske og greske par. Om intimiteten dem i mellom – om hvordan de deler alt – til og med solseng. Jeg snakker i vei om hvordan Hun er hans gudinne – uansett størrelse og øvrig ytre. Jeg merker at du vrir deg ubekvemt under lakenet ditt, men jeg klarer ikke holde tilbake – det du vet må komme.
Jeg sier at jeg savner å ha det slik – at jeg er så mye mer enn jeg klarer å være sammen med deg, slik vi har det nå – og kanskje alltid har hatt det. At jeg savner intimiteten og nærheten vi aldri har hatt, men som vi antagelig begge er fylt av på ulikt vis.
Du svarer det samme som du alltid gjør, at du også savner nærhet og spenning og at jeg bare må si hva du skal gjøre – du er nemlig villig til å gjøre hva som helst for meg, du. Det er faktisk ikke noe annet du vil enn at vi skal ha det bra, sier du og sovner før jeg får svart – med hånda di triumferende og tung som et blylodd på hoftekammen min. Vel vitende, tror du, om at jeg er din.
Når vi våkner i morgen kommer jeg fortsatt til å være fylt av et ubestemmelig “noe”. Med utfordrende stemme presenterer jeg mitt høyeste ønske – å dra til Buenos Aires for å lære og danse tango. Du kommer til å svare – uten å kommentere ønsket mitt og på ditt sedvanlige monotone vis – at du godt kan dra dit for å gå på fotballkamp.
Hva som helst, hva som helst, hva som helst. Om jeg virkelig hadde kunnet få ønske meg hva som helst, så hadde jeg ønsket at du ble en annen – bare for en liten stund. En som vil danse tango, lede og forføre meg. Elske meg lidenskapelig og knulle meg lenge uten å spørre forsiktig og nølende om tillatelse.
Tårene kommer til å trille når jeg ser meg selv i speilet på badet, og nok en gang konstanterer at hva som helst i praksis er ingenting.
08.16.09
Bidrag fra en god venninne
Fremover kommer jeg til aa legge ut tekster skrevet av en god venninne som jeg har stor glede av aa snakke om min egen situasjon med. Hun er som meg i 30-aarene og i et forhold tidvis skremmende likt mitt eget. Her foelger hennes foerste tekst:
Hvorfor skal han være så nær?
Jeg synes kanskje den fysiske nærheten er det aller vanskeligste. Han vil så gjerne holde meg i hånda, ta meg på låret, stryke meg over magen, omtrent hvor som helst og når som helst eller aller helst hele tiden. Jeg opplever det slik jeg gjorde som 17- åring, og får kvelningsfornemmelser av alle kjærtegnene hans. Det eneste jeg tenker på når han tar på meg blir derfor: 1) Hvor fort kan jeg vri meg unna uten at det virker teit? 2) Forventer han noe mer nå?
Det har faktisk blitt noe bedre. Det siste året har jeg av og til valgt selv å holde han i hånda eller legge meg på armen etter leggetid, og syns at det er ganske ok. Før det lå jeg på de ytterste 20 cm av senga.
Men når han tar tak i kroppen min, og krever meg, og hele meg sier nei. Og han likevel fortsetter, på et eller annet tidspunkt da så skiller jeg hodet fra kroppen og forteller meg selv at jeg bare skal nyte og flyte med, det er det enkleste alternativet. Jeg lukker øynene. Jeg gjør det som forventes, mens jeg lengter etter avslutningen.
Når han har kommet med sine dyriske utrop og sendt galskapen inn i meg reiser jeg meg fra sengen, setter meg på do og lar kroppsvesker, urin og tårer blande seg i byens kloakk. Jeg blir usigelig trist etterpå, skrur av lyset mens jeg lar tårene renne nedover. .
07.02.09
Elektrisk
Jeg har tidligere skrevet om lading, og vet du – jeg lades konstant for tiden! På mange fronter – eller skal jeg si – i mange strømuttak?
Jeg føler meg rett og slett elektrisk og:
- berørt
- savnet
- begjært
- sett
- betrodd
- levende
- begeistret
- gnistrende
- betydningsfull
- nær
- besatt
- sitrende
- blomstrende
Dessuten – litt elsket på en rar måte og veldig lykkelig.
(Besynderlig hvor mange beskrivende ord som begynner på B)
06.05.09
Du kom til meg i natt, igjen
Denne gangen ruslet vi med hver vår bok i den hånda som ikke holdt i den andre – langs en elv med frodig natur rundt oss.
Jeg erindrer å være fylt av latter samtidig som det rådet en deilig stillhet mellom oss da du kikket skrått bort på meg og holdt igjen hånden min, som et hemmelig regn på at jeg skulle stoppe.
Kroppen min reagerte umiddelbart og varm i kinnene mistet jeg boken på bakken. I det jeg smilende skulle bøye meg ned for å ta den opp, la du armene rundt meg og hodet mitt falt som den naturligste ting i verden mot skulderen din. Ansiktet mitt søkte halsgropen din. Du luktet mann.
Jeg smilte i søvne og rakk akkurat å tenke at ansiktet mitt passer perfekt i gropen din og at jeg har lyst til å bli stående slik for alltid, så var du borte.
Som tidligere våknet jeg med en følelse av at du er virkelig. At vi har møttes. At du ser hvem jeg er.
Finnes du og hva vil du meg?
