Jeg er matt i lakken og hjertet sprenges.
Jeg har forsøkt lenge nå – å lukke en dør. Jeg er sliten i armene og melkesyren er invalidiserende.
Hver gang jeg forsøker å smekke den igjen – og jeg har vært ganske nære ved å lykkes – så spretter den opp. Når jeg minst aner det.
Det er klisterhjertet som står i veien.
En dag skal det rives løs og døren boltes igjen, det vet jeg.
Sist kommentert