Arkiv | mai, 2009

Drøm

24 mai

Følgende har jeg drømt ved flere anledninger og senest i morges. Jeg lurer på om du finnes og om jeg noensinne vil oppleve begjær og nærhet – på denne måten – igjen.

Som berusede, danser vi lykkelige gjennom natten. Kropper som berører hverandre i en bøljende rytme som bare er vår. Alltid vår. Nattens kulde lager hvitt dun av åndedragene dine, og stjernene ler sammen med oss – i vår ville og gale kjærlighet.

Hånden min hvilte nettopp på låret ditt. I skyggen av et bord fullt av tomme vinglass og verkende drømmer om nærhet og naken skjelvende hud. Paret ved siden av oss var usikre og spørrende ovenfor hverandre. Fortsatt med det første blikkets sårbarhet hengende i luften mellom seg. Så vakkert.

Jeg kunne se i øynene dine at du ville leke – inspirert av den våte lengselen på den unge kvinnens lepper. Vi så begge lysten som fikk øynene hennes til å utvide seg, og pusten til å lyde som dempede stønn fra halvåpne munner.

Inspirert av det vakre paret lekte vi at vi aldri hadde møtt hverandre før. Du vartet meg opp slik du gjorde den første kvelden da jeg fulgte deg hjem, og du bød meg på et beskt glass vin som jeg måtte spytte ut. Du mistet samtidig ditt eget på det lyse teppet. Nervøs og full av begjær.

Lading

22 mai

Jeg leser stadig om lading hos Mannunderveis og tanken på å sende meg selv til lading er mer enn besnærende, det erkjenner jeg. Men hva – om noe i hele verden – kan lade meg opp?

Jeg så en nydelig film en kveld, som til til tross for triste temaer som sykdom og død – og en hjerteskjærende men vakker avslutning, handlet mest av alt om kjærlighet og om å leve. I en scene hvor hovedpersonen fikk besøk av en engel for første gang – engler kan visst hverken høre, se, føle, lukte eller smake – sier engelen Ariel: Jeg kan blande tanker, og på den måten så ser, opplever og føler jeg når jeg er her på menneskejorden. Fortell meg om hvordan det er å leve.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på den scenen akkurat nå, men antar det har noe med å blande tanker som jeg ofte savner – tror jeg. Det igjen, handler egentlig om å bli sett – og evnen til innlevelse. Noe av det som kalles å leve.

Om jeg kunne få velge meg en type lading (umoralsk, tenker du. Men jeg minner om at det fortsatt er mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli), så hadde den vært omtrent som følgende – og jeg skriver i vi-form – selv om denne personen ikke finnes:

Vi har regelmessig kontakt på epost og kan hende MSN (hjemme er det ingen som kikker meg over skulderen eller sjekker meg). I blant så tikker det inn en sms når du tenker på meg, eller bare har lyst til å fortelle meg om noe fint du har lest eller opplevd. Det betyr at jeg kan gjøre de samme – og at jeg gjør det. Jeg savner å kunne dele fine tanker eller små finurlige observasjoner med noen som faktisk er interessert.

En og annen kveld eller morgen snakker vi sammen på telefonen eller pr sms. Vi betror hverandre lengsel etter en lang klem eller etter å snuse inn lukten av den andre. Jeg tør til og med fortelle deg at jeg savner deg litt og at jeg lengter etter å ligge inntil den varme kroppen din mens du stryker over håret mitt og kanskje leser fra en bok eller forteller meg om steder du har vært, som jeg enda ikke har rukket å oppleve.
Ladingen innebærer å elske i timesvis. Utforske og bli utforsket. Være naken og avkledd i alle betydninger av ordene. Kjenne en inderlig trang til å forføre deg. Kjenne kroppen reagere også når vi ikke er sammen – men bare ved tanken, fordi jeg vet jeg snart skal bli berørt igjen.

For å lade hverandre litt ekstra, så rømmer vi til en spennende by for en helg eller midtukestur.

Ladingen er noe som er bare er mitt, som gir meg energi og overskudd. Nært, deilig og spennende.

Dette kan lade meg, tror jeg – men antageligvis bare i landet de kaller Utopia.

Nei

21 mai

Jeg undrer ofte på hvorfor jeg aldri hører deg bruke ordet NEI.

Er det fordi jeg er så smart, oppvakt og enestående på alle måter, at jeg faktisk alltid har rett? At jeg alltid vet bedre enn deg – enda du er en av de mest intelligente mennene jeg kjenner?

Eller er det fordi jeg er nådeløs og uforutsigbar? En orkan som pisker deg i ansiktet når du forsøker å kjempe i mot for å bli stående på bena? En orkan som river ned alt du har bygget opp, rett og slett fordi jeg er slem og alltid ønsker å overgå?

Hva er det verste som kan skje, om du sier ordet og virkelig mener det?

At jeg, gjennom å oppleve deg som tydelig og trygg på egne behov og grenser, ser på deg som en mann? En mann det er verdt å kjempe for, slippe til og kanskje begjære?

Svaret er NEI.

Plutselig

21 mai

I dag har vi hatt en av de bedre dagene sammen på flere år. Vi har vært på restaurant og kamp. Jeg har ledd masse og latt meg oppsluke av samværet med barna. Jeg har tullepratet fransk, gitt bamsene til barna ulike stemmer- og lekt med en innlevelse jeg nesten ikke husket at jeg hadde.

Jeg  kunne se stoltheten din, og du har vært galant og generøs som alltid. Du var tilstede midt i det som skjedde, men som vanlig inntok du en observerende rolle og levde på energien vi andre produserte. Jeg kunne dessuten se hva du tenkte og senere sa – at når jeg kysset, koset og strøk på barna – så kunne du kjenne langt der inne at du også savnet å nyte meg.

Da jeg møtte blikket ditt, var det som jeg fikk et skadefro behov for åpenlyst å kose mer intenst med barna. Som for å si til deg:

Se her, alt du går glipp av ved alltid å sitte på sidelinja! Dette er meg – jeg er fortsatt leken, løssluppen og nær. Ser du ikke hvor forskjellige vi er? Burde du ikke gjøre det slutt med meg? Når skal du skjønne det?

På vei til bilen strøk du meg plutselig over ryggen og sa at du savner å nyte meg.

Det første ordet jeg kom på, men ikke sa, var nei.



17.mai og grunner til å bli

17 mai

Det er 17.mai og jeg går bak deg på vei til barnetoget. Observerer det usikre kroppsspråket ditt og grøsser ved tanken på å bli berørt av deg. Slik som i går, da jeg brått og uventet kjeftet på deg da du gjorde et uventet forsøk på å lekeslåss med meg. Igjen disse fingertuppene som borrer seg inn i overarmene mine, selv om jeg elsker å bli tatt i – kjenne hele hånden som berører. Hele meg.

Jeg snakker til deg og forsøker å pensle både tankene og samtalen inn på alt det fine som skjer i livene våre for tiden. Vi lykkes godt og nyter begge anerkjennelse for det vi driver med. Som ofte ellers når jeg blir ivrig og snakker om noe som opptar meg meg, så avbryter du meg. Du fullfører setningene mine, som om du vet hva jeg skal si. Nok en bekreftelse på at du hverken ser eller hører meg.

Eller kanskje du bare rett og slett blir glad for at jeg endelig snakker igjen? Jeg som elsker gode og lange samtaler blir ofte stille sammen med deg. Om du ikke hører hva jeg sier, så hør i det minste hva jeg tenker!

I dag hadde jeg trengt styrke fra deg. Jeg hadde trengt å bli holdt oppe med et fast blikk og tydelige initativ.

17.mai var en av de mest betydningsfulle og gode dagene som en del av en liten familie – da jeg var gift. Faktisk var dagen nokså ålreit i årene som skilt før vi begge (nøyaktig samtidig) fikk nye kjærester å dele dagen med. Det første året etter dere kom inn i bildet, reiste jeg bort. Det andre året jobbet jeg og det tredje året brøt jeg sammen i gråt på skolen til barna.

På skolen i dag blir jeg sittende å observere hvordan barnas far og hans kommende kone fikser og ordner. Sosialiserer og tar seg til rette. Jeg som ellers er den mest handlekraftige av oss alle fire, parkerer meg selv på en benk sammen med et annet foreldrepar. Tross den kommende konas motiver – å være snill og lydig mot sin kommende mann – så stiller hun tross alt opp med kraft og god kontaktevne. Familiene deres stiller også opp. Det gjør ekstra vondt at min ikke kan – og at din aldri gjør det.

Men ungene ér elsket av mange og virker også i dag trygge på at de er sentrum i våre univers. Settingen skaper allikevel en sår kontrast til hvordan vi to lever. Sammen er vi er sårbare, og slike dager synliggjør hvor lite som faktisk binder oss sammen. Alene har jeg merkelig nok mange, og jeg kan –  om jeg vil –  skjule sårbarheten om jeg er alene. Jeg kan jobbe, og på den måten gjøre meg usynlig – men samtidig svært betydningsfull.

På et forunderlig vis føles det dobbelt så ensomt å være ensom sammen, enn å være det alene.

Ja, jeg vet at du som leser, stadig lurer på hvorfor, ikke sant?

Hvorfor velger du å fortsette? Hva holder deg igjen?

De få som kjenner meg svært godt har flere ganger sagt ting som at jeg trenger en som skinner sammen med meg. Ikke en som står i skyggen, suger til seg og lever på gjenskinnet fra strålene mine.

Familien min mener du er alt – alt man kan ønske seg i en mann (det de selvsagt mener, er alt man kan ønske seg i en svigersønn…)

Barna elsker deg. De savner deg når du er på reise. De synes du er morsom og spennende. Og du ér spennende – med innsikt og kunnskap om de utroligste ting. At du elsker dem av hele ditt store hjerte, er hevet over enhver tvil. Du er lojal til døden, du er familiekjær og du er tidvis kvalmende stolt av den lille familien «din» – alibiet ditt. Du har oss, men fikk oss fiks ferdige.

Å leve med deg gir meg frihet til å reise og oppleve verden. Du er generøs og vil meg bare alt godt. Sammen tilbyr vi barna stabilitet og integritet. De gis mulighet til å bedrive aktiviteter  de elsker og er gode i. Det er bra for helsen min å slippe og jobbe mer enn full stilling. Jeg har mulighet til å følge den store drømmen – og jeg lykkes med den.

Slikt gjør meg godt vant. Og resignert.

Kanskje er det prisen å betale for trygghet, frihet og et godt liv for barna – det å gi slipp på tanken om en sjelefrende og inderlig fysisk nærhet.

Det finnes mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli.

Storm

14 mai

05.30

Naken og med sovevarm hud under dynen strekker jeg meg og kjenner at denne dagen kan bli god. Jeg konstaterer at det er mye fint som skjer i livet mitt, og at jeg er i ferd med å realisere en av de største drømmene. Jeg føler meg fri, rik og glad .

Mens jeg ligger slik og tenker gode tanker, trenger solen seg gjennom gardinene. Jeg smiler mens jeg tenker at det skulle tatt seg ut om jeg vrengte gardinene til side slik jeg egentlig ønsker, og ropte ut av vinduet mot sjøen , så høyt at naboene våknet:

Hei verden! Jeg er klar for deg – og nå kommer jeg og tar jeg deg med storm!

Jeg snur meg over på siden og får med ett en påminnelse om at jeg ikke er alene. Der ligger du og sover stille. Fredelig som alltid.

Jeg blir liggende å se på deg i morgenlyset og kjenner at selv om du ligger der og er så nær, så finner jeg deg ikke. Hvor er du egentlig? Hvordan kan du ligge der så upåvirket – mens stormen rir meg?

Jeg stryker meg selv over brystene og magen. Jeg lar fingrene følge hoftenes definerte krumspring, mens jeg plutselig kommer på noe mannen med båten sa til meg: Jeg skulle ønske jeg kunne male. Da skulle jeg ha malt deg mens du ligger slik på siden. Hoftene dine fremhever den store, men perfekte rumpa di . Ja, tenk, han brukte ordet stor og jeg følte meg bare enda finere. Han sa han kunnet ligge å se på meg slik i dagesvis, og at jeg gav uttrykket Rubenske kvinner en ny dimensjon.

Jeg kiler meg selv oppover armene og kjenner at brystene knopper seg. Kroppen sitrer og jeg vrir meg i lengsel under dynen.

Hvis du lengter så inderlig, hvorfor vekker du ham ikke? tenker du som leser dette. Han vil sikkert bli glad og mer enn gjerne elske med deg. Savnet hans er sikkert like stort som ditt.

Jeg savner og lengter. Men ikke etter deg som ligger ved siden av meg, og som kanskje finnes et sted langt der inne i skallet ditt. Jeg har gitt opp å lete etter deg. Bevares. Du tenner på meg. Du begjærer meg. Du beundrer meg og du lar meg gjerne forføre. Jeg er alltid i førersetet og du gjør alltid som du blir bedt om. Jeg tror du nyter det.

Men jeg vil ikke be.

Jeg vil overraskes mens jeg lager middag. Jeg vil sovne inntil, for så å våkne av begjær og varm pust i øret. Jeg vil ligge på armen i sofaen og snakke om bøker jeg har lest og filmer jeg har lyst til å se. Jeg vil kline i timesvis. Jeg vil holdes rundt av sterke armer som ikke spør om lov først. Jeg vil stryke over deilig kropp. Og hvile hodet mitt på en brystkasse mens jeg lytter til et hjerte som dunker kraftig. Et hjerte som er berørt.

Jeg vil bli  kroppslig og sjelelig forført. Jeg vil tas med storm.

På den andre siden

13 mai

Jeg strekker meg over landskapet av laken og puter. Jeg leter deg frem, der, på den andre siden. Blikket ditt forbyr meg å snakke, så jeg lar fingrene mine langsomt skrive inn trøst og oppmuntring i det kortklipte håret ditt og langs pannen.

Ord hjelper oss ikke lenger, og jeg lurer på om de noensinne har gjort det. I tomheten vi har skapt, er det bare fingrenes bevegelser igjen.

Mannen med båten

12 mai

Sms-samtale i formiddag:

Mannen med båten: Det er sol og varmere. Jeg har satt ut båten og det får meg til å tenke på deg i hvit sommerkjole på brygga – med håret løst og duvende bryster i den dype utrigningen. Noe nytt hos deg siden i fjor sommer, er du fortsatt samboer?

Jeg: Hei 🙂 Så du tenker på meg i år også. Jeg tenkte i går, at det blir ikke sommer før jeg hører fra deg. Her er det forøvrig status quo på hjemmefronten. Hva med deg?

Mannen med båten: Jeg tenker oftere på deg enn jeg vil innrømme. Jeg har blitt samboer siden sist. Kan jeg ringe deg nå?

Jeg: Ja, gjør det!

Telefonsamtale i formiddag:

Mannen med båten: Du har den samme stemmen som før – så godt å høre deg! Tenk, et år siden sist og åtte siden første gang.

Jeg: Jeg er glad du ringte, jeg trengte å høre stemmen din. Har tenkt masse på deg i det siste. Jeg har til og med blogget om deg!

Mannen med båten: Oj, ja det må jeg si! Hva skyldes den æren?

Jeg: At jeg aldri kommer til å glemme deg.

Mannen med båten: Ingen av oss kan glemme. Den første natten i båten, dagen etterpå… Redselen for at jeg aldri skulle få  se deg igjen. De desperate meldingene mine, som jeg var livredd for at skulle bli oppdaget. Jeg visste det allerede da – at du er en som aldri kommer til å forsvinne fra tankene mine. Husker du da vi elsket på bilpanseret i skogen?

Jeg: Mhm. Du hadde hentet en vaskemaskin med lånebil og fikk griset til den dyre dressen din på bilen min. Jeg lurer fortsatt på om noen hørte meg rope i skogen den formiddagen.

Mannen med båten: Jeg glemmer aldri leken vår. Som da du ikke fikk lov til å barbere deg nedentil før jeg fikk gjøre det selv. På badegulvet, etter å ha badet deg og gredd håret ditt. Husker du det?

Jeg: Du, jeg vet ikke om jeg har godt av å rippe opp i dette!

Mannen med båten: Jeg klarer ikke å la være. Hvorfor ble det ikke oss to, hvorfor er det ikke du som skal være med meg ut i båten til helgen? Du, jeg må treffe deg igjen. Bare én gang?

Jeg: Lysten er der med en gang jeg ser navnet ditt i innboksen på mobilen. Jeg rødmer, skjelver og blir våt under skjørtet. Men…jeg vet ikke om jeg tør. Jeg er sulten og jeg savner. Jeg er urørt nå…

Tanke vs handling

11 mai

Hun: Har du sett hvor fint det ble med de nye gardinene på soverommet?

Han: Nei, jeg satt akkurat og tenkte på at jeg burde gå å sjekke det.

Hun: Hvis vi skal be noen hit på 17.mai, så burde hagen være i orden først.

Han: Ja, jeg tenkte på det i forrige uke, at jeg snart burde komme i gang.

Hun: Når skal du ringe søsteren din og gratulere med barnet hun fikk for 2 uker siden?

Han: Du sier noe, jeg har tenkt jeg skal gjøre det, men…

I dag kom han hjem etter flere dager på reisefot. Etter middagen sier han, i det jeg reiser meg: Jeg satt her og tenkte på at jeg skulle gi deg en klem, jeg?

Javel? Hvorfor gjør du det ikke bare (for svingende)?

Savnet var bare en illusjon.

Beskyttelse

11 mai

I morges ble jeg vitne til noe av det vakreste jeg har sett

All trafikk i to felt stanset opp i flere minutter på grunn av en herreand som sto midt i veibanen. Stolt og rank med grønne fjær som glinset i det sterke sollyset, stod han og kikket seg rundt med en selvfølgelig mine. Uten å la seg affisere hverken av lastebil eller min stasjonsvogn, ble han stående som om han personlig hadde stanset verden. Ingen fikk gå eller kjøre videre før han var klar. Slik ble han stående å skinne i solen helt til hun kom løpende, halveis flaksende bort til ham. I det hun berørte ham florlett med vingespissen, lettet de begge to og verden kunne gå videre.

Denne hendelsen fikk meg til å tenke på noe det yngste barnet mitt betrodde meg for en tid siden. I en turbulent periode grunnet intrikate familiære forhold, som delvis var truende for mitt vedkommende, hadde barnet fortalt pappaen sin om det som hadde skjedd. Han hadde gitt uttrykk for at han var glad for å få vite om det i tilfelle vi kom til å trenge hans hjelp en gang. Barnet hadde grått, og han hadde holdt hardt rundt det og hvisket: Du må love å si til mamma fra meg, at uansett hva som skjer her i verden, så vil jeg alltid være her for henne om hun trenger meg. Ingenting i hele verden kan endre på det.

Her hjemme er jeg den sterkeste – og ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker det, men fordi jeg må være det. Jeg tar meg ofte i å rope høyt til samboer – inni meg riktignok: Be a man, for svingende! Jeg trenger at du tar kontroll og står støtt når jeg vakler. Jeg trenger å vite at du, uten din sedvanlige nøling i alt du foretar deg, ville lagt alt tilside for å beskytte meg. At du hadde stoppet verden for min skyld – om du kunne. Og uten å spørre om lov til å gjøre det…

Om noe skjer barna eller meg, så vet jeg hvem jeg kommer til å ringe. Selv om vi ikke kunne leve sammen, så har vi hverandre allikevel. Det gjør uendelig godt å vite på dager som dette.