Speil

10 mai

Enkelte dager når han er ute og reiser, så forsøker jeg å innbille meg at jeg savner ham. Som i dag, i bilen på vei hjem fra helgetur – med barna i baksetet.

I små øyeblikk, mens den kraftigste regnbuen jeg har sett, lyste opp himmelen og det så ut som vi var i ferd med å kjøre rett inn i den, så jeg for meg alt jeg har – og jeg innså at jeg savner å savne noen.

Friske og veltilpassede skilsmissebarn, gode venner, fint nok hus, bra økonomi, fancy bil, god jobb med enda bedre utsikter, peis, hage, familie, reiser, bøker, dyp sofa, vin og ord.

Det er ikke sjelden jeg får høre at jeg har alt man kan drømme om og mer til. Jo, jeg er takknemlig. Bevares.

Når du tenker; hun glemte å sette opp en samboer som elsker henne, på listen over alt hun har, så tenker jeg at jeg mangler noe –  men at du selvsagt har rett. Kanskje endrer jeg teksten og setter ham opp over alt jeg har. For jeg har ham jo. Virkelig. Kanskje mer enn jeg ønsker, og kanskje er det derfor jeg ikke orker å se ordet samboer på listen akkurat nå.

Jeg liker å tenke om livet mitt at;  nei, jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting. Mesteparten av tiden er det helt sant. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så kan jeg nesten – når som helst – overveldes av en inderlig tristhet og tomhet. For sannheten er at jeg mangler noe – et speil.

Selvsagt, tenker du. Forfengelig som hun er. Enkelte skal alltid be om mer selv om de har mye, sier moren min.

Jeg mangler det magiske speilet som bekrefter nærheten, gleden, engasjementet, sorgen og sinnet – når jeg ser inn i det. Speilet som sender magiske stråler tilbake når jeg stråler. Som viser meg skifte av ansiktsuttrykk når jeg forteller engasjert om noe som er viktig for meg – noe som kanskje er både sjokkerende og morsomt. Som med fasthet speiler nysgjerrige øyne som ønsker å nå inn til meg, og som ønsker å vite hva jeg tenkte da jeg leste Mannen som kledde seg naken for sin elskede. Øyne som spør om hvorfor jeg gråt da jeg var ferdig med boken.

Et speil som reflekterer spørrende og krevende øyne som stiller spørsmålstegn ved mitt enorme behov for alenetid, som krever min deltagelse og mitt engasjement. Som henter meg tilbake til virkeligheten og ikke alltid gir meg rett.

Speilet som fanger opp og reflekterer det fandenivoldske begjæret som driver meg til vanvidd og som jeg ikke lenger vet hvor jeg skal gjøre av.

Så jeg innbiller meg at jeg savner ham.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: