Sms-samtale i formiddag:
Mannen med båten: Det er sol og varmere. Jeg har satt ut båten og det får meg til å tenke på deg i hvit sommerkjole på brygga – med håret løst og duvende bryster i den dype utrigningen. Noe nytt hos deg siden i fjor sommer, er du fortsatt samboer?
Jeg: Hei 🙂 Så du tenker på meg i år også. Jeg tenkte i går, at det blir ikke sommer før jeg hører fra deg. Her er det forøvrig status quo på hjemmefronten. Hva med deg?
Mannen med båten: Jeg tenker oftere på deg enn jeg vil innrømme. Jeg har blitt samboer siden sist. Kan jeg ringe deg nå?
Jeg: Ja, gjør det!
Telefonsamtale i formiddag:
Mannen med båten: Du har den samme stemmen som før – så godt å høre deg! Tenk, et år siden sist og åtte siden første gang.
Jeg: Jeg er glad du ringte, jeg trengte å høre stemmen din. Har tenkt masse på deg i det siste. Jeg har til og med blogget om deg!
Mannen med båten: Oj, ja det må jeg si! Hva skyldes den æren?
Jeg: At jeg aldri kommer til å glemme deg.
Mannen med båten: Ingen av oss kan glemme. Den første natten i båten, dagen etterpå… Redselen for at jeg aldri skulle få se deg igjen. De desperate meldingene mine, som jeg var livredd for at skulle bli oppdaget. Jeg visste det allerede da – at du er en som aldri kommer til å forsvinne fra tankene mine. Husker du da vi elsket på bilpanseret i skogen?
Jeg: Mhm. Du hadde hentet en vaskemaskin med lånebil og fikk griset til den dyre dressen din på bilen min. Jeg lurer fortsatt på om noen hørte meg rope i skogen den formiddagen.
Mannen med båten: Jeg glemmer aldri leken vår. Som da du ikke fikk lov til å barbere deg nedentil før jeg fikk gjøre det selv. På badegulvet, etter å ha badet deg og gredd håret ditt. Husker du det?
Jeg: Du, jeg vet ikke om jeg har godt av å rippe opp i dette!
Mannen med båten: Jeg klarer ikke å la være. Hvorfor ble det ikke oss to, hvorfor er det ikke du som skal være med meg ut i båten til helgen? Du, jeg må treffe deg igjen. Bare én gang?
Jeg: Lysten er der med en gang jeg ser navnet ditt i innboksen på mobilen. Jeg rødmer, skjelver og blir våt under skjørtet. Men…jeg vet ikke om jeg tør. Jeg er sulten og jeg savner. Jeg er urørt nå…
Ettertanker 
Begjær er en deilig leksak, og farlig, der den ikke hører hjemme. Den ene gangen multipliserer seg så alt for raskt. Nesten som kaniner. =o)
*sukk*
Neglecta – jeg lurer veldig på hvor jeg skal gjøre av kaninfølelsen!
Goodwill – jeg gidder ikke sukke mer. Det hjelper så lite 😉
Jeg er egentlig ikke den rette til å hjelpe deg med det, kjære… Du kan selvfølgelig ta det som et flott bevis på at du er en ytterst levende kvinne i sin beste alder og sette pris på kaninfølelsen. Mange kvinner har jo store problemer med å få den fram (hehe, følelsen altså). Det store spørsmålet er vel heller om man klarer å kanalisere den der den egentlig hører hjemme og til det kan man trenger både tid og terapi.
Hehe, nå var det ikke slik at jeg tenkte at DU personlig skulle gi meg løsningen, altså 🙂
Jeg er skeptisk til terapi må jeg innrømme. Og tiden.. Vel den har gått.
Mwuahaha, jaså nå, også jeg trodde du mente at jeg hadde all verdens lure løsninger oppi ermet, vips! Jeg forsto det altså… *glis* Jeg er skeptisk til terapi selv jeg, hehe, men jeg vet også at det kan være lettere å prate til en tredjepart med andreparten sittende ved siden av, lyttende, enn det er hjemme i sofaen. Enklere å få fram budskapet på en måte.
Ja, tiden den går… Og likegyldigheten med…