Du kom til meg i natt, igjen

Denne gangen ruslet vi med hver vår bok i den hånda som ikke holdt i den andre – langs en elv med frodig natur rundt oss.

Jeg erindrer å være fylt av latter. Og at det  samtidig rådet en deilig stillhet mellom oss da du kikket skrått bort på meg og holdt igjen hånden min, som et hemmelig tegn på at jeg skulle stoppe.

Kroppen min reagerte umiddelbart, og varm i kinnene mistet jeg boken på bakken. I det jeg smilende skulle bøye meg ned for å ta den opp, la du armene rundt meg og hodet mitt falt som den naturligste ting i verden mot skulderen din. Ansiktet mitt søkte halsgropen din. Du luktet mann.

Jeg smilte i søvne og rakk akkurat å tenke at ansiktet mitt passer perfekt i gropen din – og at jeg har lyst til å bli stående slik for alltid, så var du borte.

Som tidligere våknet jeg med en følelse av at du er virkelig. At vi har møttes. At du ser hvem jeg er.

Finnes du – og hva vil du meg?