Urørt

I morges våknet jeg med en hånd om det ene brystet, og da jeg snudde meg rundt, så jeg deg ligge snorkende og livløs ved siden av meg. Som vanlig. Det var min egen hånd som favnet den knoppede brystvorten – der jeg lå fuktig mellom bena.

Så du virker – du er ikke død? spurte jeg kroppen.

Naken, foran speilet noen minutter senere, lot jeg den ene hånden vandre fra halsgropen, til munnen, ned langs halsen og over brystene – som knoppet seg igjen. Dere holder dere godt, tenkte jeg og lot hånden vandre videre over den altfor myke magen med strekkmerker.

Deretter lot jeg fingrene vandre over hoftekammen, som fortsatt er tydelig definert, mens jeg sendte Mannen med båtenen inderlig tanke.

Med øynene igjen, lot jeg fingrene løpe over rumpesprekken, og kjente straks en kraftig sammentrekning i mellomgulvet og at fuktigheten mellom bena vendte tilbake. Alt mens jeg tenkte på varme pust i nakken. Deilig munn på vandring nedover ryggen min – som den gangen på kontoret i den høye bygningen, hvor det var umulig å forbli stille. Den gangen jeg stod bøyd over kontorpulten.

I det fingrene fant sin vei mellom bena mine, hørte jeg meg selv sukke høyt i et snev av nytelse. Kroppen rykket til og jeg åpnet øynene. Et tungt sukk fant sin vei ut av lukket munn. I sorg denne gang – over ikke å kjenne personen jeg så i speilet. Hun med det intetsigende blikket som rødmet brydd over sin egen og plutselige nytelse.

Urørt, sa jeg høyt til speilbildet og kjente tårene komme. Jeg er urørt nå, og kjenner slettes ingen glede over å vite hvordan det kjennes når brystet mitt fyller en hånd. Heller ikke over å vite at leppene mine en gang har drevet til vanvidd, eller at den store rumpa mi har vært uimotståelig.

Jeg er redd jeg forblir det nå. Urørt.

Etter alle disse årene

– spør du meg fortsatt om det er greit at du tar tak i håret mitt, når vi gjør nok et mislykket forsøk på å elske. Selv om du vet at jeg elsker å bli tatt i skikkelig, også i håret.

Etter alle disse årene, har du nøyaktig samme tilnærming når du forsøker å ta på meg. Alltid med et litt usikkert kremt først, og deretter spørsmålstegn som forblir hengende i luften. Selv om du vet at jeg elsker overraskelser og at jeg savner å bli forført og brakt til det hinsidige – uten å be om det og uten å måtte si ja til at det er greit at du gjør det.

Etter alle disse årene blir jeg tappet for energi av å opptre sammen med deg i offentlige sammenhenger hvor du er stolt som få over å vise meg frem, og benytter enhver anledning til å stryke meg på ryggen. Selv om jeg fryser til is – i hvert fall innvendig – og mest av alt har lyst til å forsvinne gjennom gulvet.

Etter alle disse årene, har jeg nylig oppdaget noe nytt og fint ved deg. Selv om jeg hadde sluttet å se, ja, resignert og tenkt på deg som tom, så har jeg sett leken i deg. Små glimt riktignok. Jeg har sett en utstråling og trygghet jeg ikke har sett før, da du talte – og kanskje for første gang – turde å kreve din fortjente plass i en større sammenheng.

Etter alle disse årene, overrasket du meg i helgen – på flyet – ved å kjærtegne meg nokså indiskret på låret og mellom bena og forsøke å ta meg i gangen da vi kom hjem. Selv om de tunge bena mine snart kommer til å røre på seg, er det en lang vei å gå – uavhengig av hvilken retning de velger…

Tunge av forakt

I morges: Lei meg for å våkne alene, men glad for at du ikke var der ved siden av meg. Sur på grunn av brødsmulene på gulvet og benken. Forbanna over unnvikenheten din i går kveld da jeg ville snakke om hvordan jeg har det sammen med deg. Tunge  ben som knapt bar meg ut i dusjen, slik at jeg kunne starte dagen.

I formiddag: Lette steg i høye hæler på vei mot spennende oppgaver og mennesker som ufordrer meg. Sprudlende, ærlig, engasjert og nysgjerrig. Jeg er glad og respektert, tenkte jeg.

I ettermiddag: Tårer i øyekroken på bussen hjem. Ben som sovnet og en snikende følelse av tomhet og stillhet. Ute av bussen på vei mot hjemmet mitt, lot jeg tårene blande seg med regnet. Tunge, tunge skritt på vei fra bussen. Vaklende på høye hæler som snart ikke bærer meg mer.

I kveld: Sår innvendig og tung i kroppen. Har krøllet bena under meg for å holde så stor avstand til deg som mulig. De har sovnet og jeg vet jeg burde endre stilling, men de nekter å lystre. Endring av stilling vil bety å streife borti deg. De er som sinnet mitt – tunge av forakt for late og lite mandige deg som ikke ser hvem jeg er. Og fulle av forakt for meg selv – som velger å leve i denne stillheten som dreper meg.

Forfall

Dagen er vond som et stort åpent sår og jeg slutter ikke å blø.

Jeg er lei meg, sint, savner ungene og tviler på fremtiden. Jeg mangler inspirasjon og lengter, samtidig som jeg oppriktig tror at jeg aldri kommer til å kle meg naken for en mann igjen. Jeg gråter ved tanken.

Jeg er lei meg, men bryr meg ikke. Jeg  gir opp og lar det skje.

Jeg visner og er i forfall.

Berør meg –  så jeg blir synlig igjen.