Tunge av forakt

4 sep

I morges: Lei meg for å våkne alene, men glad for at du ikke var der ved siden av meg. Sur på grunn av brødsmulene på gulvet og benken. Forbanna over unnvikenheten din i går kveld da jeg ville snakke om hvordan jeg har det sammen med deg. Tunge  ben som knapt bar meg ut i dusjen, slik at jeg kunne starte dagen.

I formiddag: Lette steg i høye hæler på vei mot spennende oppgaver og mennesker som ufordrer meg. Sprudlende, ærlig, engasjert og nysgjerrig. Jeg er glad og respektert, tenkte jeg.

I ettermiddag: Tårer i øyekroken på bussen hjem. Ben som sovnet og en snikende følelse av tomhet og stillhet. Ute av bussen på vei mot hjemmet mitt, lot jeg tårene blande seg med regnet. Tunge, tunge skritt på vei fra bussen. Vaklende på høye hæler som snart ikke bærer meg mer.

I kveld: Sår innvendig og tung i kroppen. Har krøllet bena under meg for å holde så stor avstand til deg som mulig. De har sovnet og jeg vet jeg burde endre stilling, men de nekter å lystre. Endring av stilling vil bety å streife borti deg. De er som sinnet mitt – tunge av forakt for late og lite mandige deg som ikke ser hvem jeg er. Og fulle av forakt for meg selv – som velger å leve i denne stillheten som dreper meg.

6 kommentar til “Tunge av forakt”

  1. baremeg september 4, 2009 kl. 7:10 pm #

    Jeg kjenner meg igjen, jeg. Selv om jeg ikke syns det er noen trøst.
    Og jeg vet ikke veien videre..

  2. baremeg september 4, 2009 kl. 7:12 pm #

    Jeg kjenner meg igjen jeg, selv om jeg ikke vet om det er noen trøst..
    Og hverken jeg eller beina dine ser for øyeblikket ut til å vite veien videre..

    • ettertanker september 4, 2009 kl. 9:50 pm #

      Vet bare at jeg ikke orker å forholde meg til det jeg vet må komme før eller siden. Og jeg er redd at når bena først får bestemt retningen, så setter de på sprang…

  3. Neglecta september 4, 2009 kl. 11:07 pm #

    Men når bena endelig får springe, enten den ene eller andre veien, vil de gjøre det en letthet som løfter sjelen din mot himmelen! I mellomtiden har de kanskje behov for å sove litt, ikke orke, og noen behov skal man ta på alvor. *klem*

  4. Lekelyst1 september 5, 2009 kl. 8:21 am #

    Du sier det selv – det må komme før eller senere. Jeg sier at vi lever bare en gang, og vi må selv sørge for at livet er godt. Så hvorfor vente?

    …og møter meg selv i døra så det holder…

  5. Frøken Shankly september 6, 2009 kl. 4:22 pm #

    Man skal møte seg i døren mange ganger i løpet av en slik prosess.
    Å la bena løpe er tøft.
    Når de er klare..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: