Tunge av forakt

I morges: Lei meg for å våkne alene, men glad for at du ikke var der ved siden av meg. Sur på grunn av brødsmulene på gulvet og benken. Forbanna over unnvikenheten din i går kveld da jeg ville snakke om hvordan jeg har det sammen med deg. Tunge  ben som knapt bar meg ut i dusjen, slik at jeg kunne starte dagen.

I formiddag: Lette steg i høye hæler på vei mot spennende oppgaver og mennesker som ufordrer meg. Sprudlende, ærlig, engasjert og nysgjerrig. Jeg er glad og respektert, tenkte jeg.

I ettermiddag: Tårer i øyekroken på bussen hjem. Ben som sovnet og en snikende følelse av tomhet og stillhet. Ute av bussen på vei mot hjemmet mitt, lot jeg tårene blande seg med regnet. Tunge, tunge skritt på vei fra bussen. Vaklende på høye hæler som snart ikke bærer meg mer.

I kveld: Sår innvendig og tung i kroppen. Har krøllet bena under meg for å holde så stor avstand til deg som mulig. De har sovnet og jeg vet jeg burde endre stilling, men de nekter å lystre. Endring av stilling vil bety å streife borti deg. De er som sinnet mitt – tunge av forakt for late og lite mandige deg som ikke ser hvem jeg er. Og fulle av forakt for meg selv – som velger å leve i denne stillheten som dreper meg.