– spør du meg fortsatt om det er greit at du tar tak i håret mitt, når vi gjør nok et mislykket forsøk på å elske. Selv om du vet at jeg elsker å bli tatt i skikkelig, også i håret.
Etter alle disse årene, har du nøyaktig samme tilnærming når du forsøker å ta på meg. Alltid med et litt usikkert kremt først, og deretter spørsmålstegn som forblir hengende i luften. Selv om du vet at jeg elsker overraskelser og at jeg savner å bli forført og brakt til det hinsidige – uten å be om det og uten å måtte si ja til at det er greit at du gjør det.
Etter alle disse årene blir jeg tappet for energi av å opptre sammen med deg i offentlige sammenhenger hvor du er stolt som få over å vise meg frem, og benytter enhver anledning til å stryke meg på ryggen. Selv om jeg fryser til is – i hvert fall innvendig – og mest av alt har lyst til å forsvinne gjennom gulvet.
Etter alle disse årene, har jeg nylig oppdaget noe nytt og fint ved deg. Selv om jeg hadde sluttet å se, ja, resignert og tenkt på deg som tom, så har jeg sett leken i deg. Små glimt riktignok. Jeg har sett en utstråling og trygghet jeg ikke har sett før, da du talte – og kanskje for første gang – turde å kreve din fortjente plass i en større sammenheng.
Etter alle disse årene, overrasket du meg i helgen – på flyet – ved å kjærtegne meg nokså indiskret på låret og mellom bena og forsøke å ta meg i gangen da vi kom hjem. Selv om de tunge bena mine snart kommer til å røre på seg, er det en lang vei å gå – uavhengig av hvilken retning de velger…
Ettertanker 
Det kan være overraskende fint å se det vanlige i uvanlige sammenhenger. Da kan man kjenne ting man ikke har kjent på lenge. Det usikre kan være en killer. En ubehagelig og skamfull killer ofte. Like fullt lar den seg sjelden overse hvis den først har trådt inn i hjertet.
Det usikre er det jeg for det meste ser. Og det skal mer enn små glimt til for at det forlater hjertet mitt. Dessverre…
Etter alle disse årene er det lett å overse sånne observasjoner som du har gjort… og kanskje enda vanskeligere å sette betydningen av den inn i en ramme som gjør at beina skjønner hvilken vei de vil trives best med å gå…
..telling my life with your words… Jeg valgte å gå… valgte å beholde drømmen om at det jeg savnet finnes, fremfor å la det brytes ned.
Du er modig… Og jeg tror du valgte rett.
Jeg samler mot, men har ikke tilstrekkelig enda 🙂