Inderlig berørt og sjelelig forført

Jeg har vært stille en stund. Mye har skjedd og ettertankene har vært overveldende og umulige å finne ord for.

Jeg elsker, gråter, lengter, sørger og nyter. Jeg blir sett og dyrket. Begjært og elsket.  Alt som er himmelsk når vi er sammen, er allikevel feil. Det finnes mange former for kjærlighet, og mange grunner til å bli. Og vi må bli – men ikke sammen.

Du gråt da vi hadde elsket i formiddag, mens jeg lå med hodet på brystet ditt og hørte hjertet ditt banke for meg. Du gråt fordi du aldri har hatt det bedre og fordi dette vi har, aldri kan bli vårt fullt og helt. Vi vet det begge to – at vår kjærlighet og avsindige begjær ikke kan vare. Vi lever på lånt tid.

Du har vekket meg og ser hvem jeg er. Du tåler at jeg er mye og du holder ut stillheten i meg.

Jeg er takknemlig og lykkelig ulykkelig over å kjenne at jeg ikke har glemt hvem jeg er. Jeg har bare sovet.

Jeg inderlig berørt og sjelelig forført.

Hva som helst = ingenting

Har du noen gang lett etter deg selv – den du en gang var og i små glimt fortsatt tror du er?

Jeg befinner meg i romantikkens høyborg, og er omgitt av tango og middelhavets innbydende rytmer som i skjønn forening – og når som helst – kan få meg til å rødme og sitte urolig ytterst på stolen. Noe som nylig skjedde og som fikk meg til å si:

«Se på ham på verandaen der oppe! Han kan trygt sies å ha bevegelsene og rytmen inne. Tenk å kunne bevege seg slik!?»

Jeg peker på en mørk og kraftig mann, som skåler og ler høyt, men innimellom overgir seg til tonene av Cirque Du Soleil’s sensuelle Querer. Jeg nyter synet, og har rukket å falle i syndige tanker da du uventet svarer på kommentaren min:

«Ser mer ut som et mislykket forsøk på Break Dance spør du meg»

Jeg kjenner at lyset i ansiktet mitt slukner. Neste gang jeg går forbi speilet i gangen, ser jeg at gnisten jeg kjente et snev av tidligere, er borte. Kanskje for alltid. Jeg leter, men finner ikke annet enn sjelelig og kroppslig forfall. Jeg  går med tunge og uengasjerte bevegelser mot sengen.

Under det tynne lakenet går det en faen i meg. Jeg begynner å snakke om dagens hendelser på stranden – om franske, italienske og greske par. Om intimiteten dem i mellom. Om hvordan de deler alt – til og med solseng. Jeg snakker i vei om hvordan Hun er hans gudinne – uansett størrelse og øvrig ytre. Jeg merker at du vrir deg ubekvemt under lakenet ditt, men jeg klarer ikke holde tilbake – det du vet må komme.

Jeg sier at jeg savner å ha det slik – at jeg er så mye mer enn jeg klarer å være sammen med deg, slik vi har det nå – og kanskje alltid har hatt det. At jeg savner intimiteten og nærheten vi aldri har hatt, men som vi antagelig begge er fylt av på ulikt vis.

Du svarer det samme som du alltid gjør, at du også savner nærhet og spenning og at jeg bare må si hva du skal gjøre – du er nemlig villig til å gjøre hva som helst for meg, du. Det er faktisk ikke noe annet du vil enn at vi skal ha det bra, sier du og sovner før jeg får svart – med hånda di triumferende og tung som et blylodd på hoftekammen min. Vel vitende, tror du, om at jeg er din.

Når vi våkner i morgen kommer jeg fortsatt til å være fylt av et ubestemmelig «noe». Med utfordrende stemme presenterer jeg mitt høyeste ønske – å dra til Buenos Aires for å lære og danse tango. Du kommer til å svare – uten å kommentere ønsket mitt, og på ditt sedvanlige monotone vis – at du godt kan dra dit for å gå på fotballkamp.

Hva som helst, hva som helst, hva som helst. Om jeg virkelig hadde kunnet få ønske meg hva som helst, så hadde jeg ønsket at du ble en annen – bare for en liten stund. En som vil danse tango, lede og forføre meg. Elske meg lidenskapelig og knulle meg lenge uten å spørre forsiktig og nølende om tillatelse.

Tårene kommer til å trille når jeg ser meg selv i speilet på badet, og nok en gang konstaterer at hva som helst i praksis er ingenting.

Lading

Jeg leser stadig om lading hos Mannunderveis og tanken på å sende meg selv til lading er mer enn besnærende, det erkjenner jeg. Men hva – om noe i hele verden – kan lade meg opp?

Jeg så en nydelig film en kveld, som til til tross for triste temaer som sykdom og død – og en hjerteskjærende men vakker avslutning, handlet mest av alt om kjærlighet og om å leve. I en scene hvor hovedpersonen fikk besøk av en engel for første gang – engler kan visst hverken høre, se, føle, lukte eller smake – sier engelen Ariel: Jeg kan blande tanker, og på den måten så ser, opplever og føler jeg når jeg er her på menneskejorden. Fortell meg om hvordan det er å leve.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på den scenen akkurat nå, men antar det har noe med å blande tanker som jeg ofte savner – tror jeg. Det igjen, handler egentlig om å bli sett – og evnen til innlevelse. Noe av det som kalles å leve.

Om jeg kunne få velge meg en type lading (umoralsk, tenker du. Men jeg minner om at det fortsatt er mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli), så hadde den vært omtrent som følgende – og jeg skriver i vi-form – selv om denne personen ikke finnes:

Vi har regelmessig kontakt på epost og kan hende MSN (hjemme er det ingen som kikker meg over skulderen eller sjekker meg). I blant så tikker det inn en sms når du tenker på meg, eller bare har lyst til å fortelle meg om noe fint du har lest eller opplevd. Det betyr at jeg kan gjøre de samme – og at jeg gjør det. Jeg savner å kunne dele fine tanker eller små finurlige observasjoner med noen som faktisk er interessert.

En og annen kveld eller morgen snakker vi sammen på telefonen eller pr sms. Vi betror hverandre lengsel etter en lang klem eller etter å snuse inn lukten av den andre. Jeg tør til og med fortelle deg at jeg savner deg litt og at jeg lengter etter å ligge inntil den varme kroppen din mens du stryker over håret mitt og kanskje leser fra en bok eller forteller meg om steder du har vært, som jeg enda ikke har rukket å oppleve.
Ladingen innebærer å elske i timesvis. Utforske og bli utforsket. Være naken og avkledd i alle betydninger av ordene. Kjenne en inderlig trang til å forføre deg. Kjenne kroppen reagere også når vi ikke er sammen – men bare ved tanken, fordi jeg vet jeg snart skal bli berørt igjen.

For å lade hverandre litt ekstra, så rømmer vi til en spennende by for en helg eller midtukestur.

Ladingen er noe som er bare er mitt, som gir meg energi og overskudd. Nært, deilig og spennende.

Dette kan lade meg, tror jeg – men antageligvis bare i landet de kaller Utopia.

Mannen med båten

Sms-samtale i formiddag:

Mannen med båten: Det er sol og varmere. Jeg har satt ut båten og det får meg til å tenke på deg i hvit sommerkjole på brygga – med håret løst og duvende bryster i den dype utrigningen. Noe nytt hos deg siden i fjor sommer, er du fortsatt samboer?

Jeg: Hei 🙂 Så du tenker på meg i år også. Jeg tenkte i går, at det blir ikke sommer før jeg hører fra deg. Her er det forøvrig status quo på hjemmefronten. Hva med deg?

Mannen med båten: Jeg tenker oftere på deg enn jeg vil innrømme. Jeg har blitt samboer siden sist. Kan jeg ringe deg nå?

Jeg: Ja, gjør det!

Telefonsamtale i formiddag:

Mannen med båten: Du har den samme stemmen som før – så godt å høre deg! Tenk, et år siden sist og åtte siden første gang.

Jeg: Jeg er glad du ringte, jeg trengte å høre stemmen din. Har tenkt masse på deg i det siste. Jeg har til og med blogget om deg!

Mannen med båten: Oj, ja det må jeg si! Hva skyldes den æren?

Jeg: At jeg aldri kommer til å glemme deg.

Mannen med båten: Ingen av oss kan glemme. Den første natten i båten, dagen etterpå… Redselen for at jeg aldri skulle få  se deg igjen. De desperate meldingene mine, som jeg var livredd for at skulle bli oppdaget. Jeg visste det allerede da – at du er en som aldri kommer til å forsvinne fra tankene mine. Husker du da vi elsket på bilpanseret i skogen?

Jeg: Mhm. Du hadde hentet en vaskemaskin med lånebil og fikk griset til den dyre dressen din på bilen min. Jeg lurer fortsatt på om noen hørte meg rope i skogen den formiddagen.

Mannen med båten: Jeg glemmer aldri leken vår. Som da du ikke fikk lov til å barbere deg nedentil før jeg fikk gjøre det selv. På badegulvet, etter å ha badet deg og gredd håret ditt. Husker du det?

Jeg: Du, jeg vet ikke om jeg har godt av å rippe opp i dette!

Mannen med båten: Jeg klarer ikke å la være. Hvorfor ble det ikke oss to, hvorfor er det ikke du som skal være med meg ut i båten til helgen? Du, jeg må treffe deg igjen. Bare én gang?

Jeg: Lysten er der med en gang jeg ser navnet ditt i innboksen på mobilen. Jeg rødmer, skjelver og blir våt under skjørtet. Men…jeg vet ikke om jeg tør. Jeg er sulten og jeg savner. Jeg er urørt nå…