Inderlig berørt og sjelelig forført

Jeg har vært stille en stund. Mye har skjedd og ettertankene har vært overveldende og umulige å finne ord for.

Jeg elsker, gråter, lengter, sørger og nyter. Jeg blir sett og dyrket. Begjært og elsket.  Alt som er himmelsk når vi er sammen, er allikevel feil. Det finnes mange former for kjærlighet, og mange grunner til å bli. Og vi må bli – men ikke sammen.

Du gråt da vi hadde elsket i formiddag, mens jeg lå med hodet på brystet ditt og hørte hjertet ditt banke for meg. Du gråt fordi du aldri har hatt det bedre og fordi dette vi har, aldri kan bli vårt fullt og helt. Vi vet det begge to – at vår kjærlighet og avsindige begjær ikke kan vare. Vi lever på lånt tid.

Du har vekket meg og ser hvem jeg er. Du tåler at jeg er mye og du holder ut stillheten i meg.

Jeg er takknemlig og lykkelig ulykkelig over å kjenne at jeg ikke har glemt hvem jeg er. Jeg har bare sovet.

Jeg inderlig berørt og sjelelig forført.

Urørt

I morges våknet jeg med en hånd om det ene brystet, og da jeg snudde meg rundt, så jeg deg ligge snorkende og livløs ved siden av meg. Som vanlig. Det var min egen hånd som favnet den knoppede brystvorten – der jeg lå fuktig mellom bena.

Så du virker – du er ikke død? spurte jeg kroppen.

Naken, foran speilet noen minutter senere, lot jeg den ene hånden vandre fra halsgropen, til munnen, ned langs halsen og over brystene – som knoppet seg igjen. Dere holder dere godt, tenkte jeg og lot hånden vandre videre over den altfor myke magen med strekkmerker.

Deretter lot jeg fingrene vandre over hoftekammen, som fortsatt er tydelig definert, mens jeg sendte Mannen med båtenen inderlig tanke.

Med øynene igjen, lot jeg fingrene løpe over rumpesprekken, og kjente straks en kraftig sammentrekning i mellomgulvet og at fuktigheten mellom bena vendte tilbake. Alt mens jeg tenkte på varme pust i nakken. Deilig munn på vandring nedover ryggen min – som den gangen på kontoret i den høye bygningen, hvor det var umulig å forbli stille. Den gangen jeg stod bøyd over kontorpulten.

I det fingrene fant sin vei mellom bena mine, hørte jeg meg selv sukke høyt i et snev av nytelse. Kroppen rykket til og jeg åpnet øynene. Et tungt sukk fant sin vei ut av lukket munn. I sorg denne gang – over ikke å kjenne personen jeg så i speilet. Hun med det intetsigende blikket som rødmet brydd over sin egen og plutselige nytelse.

Urørt, sa jeg høyt til speilbildet og kjente tårene komme. Jeg er urørt nå, og kjenner slettes ingen glede over å vite hvordan det kjennes når brystet mitt fyller en hånd. Heller ikke over å vite at leppene mine en gang har drevet til vanvidd, eller at den store rumpa mi har vært uimotståelig.

Jeg er redd jeg forblir det nå. Urørt.

Etter alle disse årene

– spør du meg fortsatt om det er greit at du tar tak i håret mitt, når vi gjør nok et mislykket forsøk på å elske. Selv om du vet at jeg elsker å bli tatt i skikkelig, også i håret.

Etter alle disse årene, har du nøyaktig samme tilnærming når du forsøker å ta på meg. Alltid med et litt usikkert kremt først, og deretter spørsmålstegn som forblir hengende i luften. Selv om du vet at jeg elsker overraskelser og at jeg savner å bli forført og brakt til det hinsidige – uten å be om det og uten å måtte si ja til at det er greit at du gjør det.

Etter alle disse årene blir jeg tappet for energi av å opptre sammen med deg i offentlige sammenhenger hvor du er stolt som få over å vise meg frem, og benytter enhver anledning til å stryke meg på ryggen. Selv om jeg fryser til is – i hvert fall innvendig – og mest av alt har lyst til å forsvinne gjennom gulvet.

Etter alle disse årene, har jeg nylig oppdaget noe nytt og fint ved deg. Selv om jeg hadde sluttet å se, ja, resignert og tenkt på deg som tom, så har jeg sett leken i deg. Små glimt riktignok. Jeg har sett en utstråling og trygghet jeg ikke har sett før, da du talte – og kanskje for første gang – turde å kreve din fortjente plass i en større sammenheng.

Etter alle disse årene, overrasket du meg i helgen – på flyet – ved å kjærtegne meg nokså indiskret på låret og mellom bena og forsøke å ta meg i gangen da vi kom hjem. Selv om de tunge bena mine snart kommer til å røre på seg, er det en lang vei å gå – uavhengig av hvilken retning de velger…

Drøm

Følgende har jeg drømt ved flere anledninger og senest i morges. Jeg lurer på om du finnes og om jeg noensinne vil oppleve begjær og nærhet – på denne måten – igjen.

Som berusede, danser vi lykkelige gjennom natten. Kropper som berører hverandre i en bøljende rytme som bare er vår. Alltid vår. Nattens kulde lager hvitt dun av åndedragene dine, og stjernene ler sammen med oss – i vår ville og gale kjærlighet.

Hånden min hvilte nettopp på låret ditt. I skyggen av et bord fullt av tomme vinglass og verkende drømmer om nærhet og naken skjelvende hud. Paret ved siden av oss var usikre og spørrende ovenfor hverandre. Fortsatt med det første blikkets sårbarhet hengende i luften mellom seg. Så vakkert.

Jeg kunne se i øynene dine at du ville leke – inspirert av den våte lengselen på den unge kvinnens lepper. Vi så begge lysten som fikk øynene hennes til å utvide seg, og pusten til å lyde som dempede stønn fra halvåpne munner.

Inspirert av det vakre paret lekte vi at vi aldri hadde møtt hverandre før. Du vartet meg opp slik du gjorde den første kvelden da jeg fulgte deg hjem, og du bød meg på et beskt glass vin som jeg måtte spytte ut. Du mistet samtidig ditt eget på det lyse teppet. Nervøs og full av begjær.

Lading

Jeg leser stadig om lading hos Mannunderveis og tanken på å sende meg selv til lading er mer enn besnærende, det erkjenner jeg. Men hva – om noe i hele verden – kan lade meg opp?

Jeg så en nydelig film en kveld, som til til tross for triste temaer som sykdom og død – og en hjerteskjærende men vakker avslutning, handlet mest av alt om kjærlighet og om å leve. I en scene hvor hovedpersonen fikk besøk av en engel for første gang – engler kan visst hverken høre, se, føle, lukte eller smake – sier engelen Ariel: Jeg kan blande tanker, og på den måten så ser, opplever og føler jeg når jeg er her på menneskejorden. Fortell meg om hvordan det er å leve.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på den scenen akkurat nå, men antar det har noe med å blande tanker som jeg ofte savner – tror jeg. Det igjen, handler egentlig om å bli sett – og evnen til innlevelse. Noe av det som kalles å leve.

Om jeg kunne få velge meg en type lading (umoralsk, tenker du. Men jeg minner om at det fortsatt er mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli), så hadde den vært omtrent som følgende – og jeg skriver i vi-form – selv om denne personen ikke finnes:

Vi har regelmessig kontakt på epost og kan hende MSN (hjemme er det ingen som kikker meg over skulderen eller sjekker meg). I blant så tikker det inn en sms når du tenker på meg, eller bare har lyst til å fortelle meg om noe fint du har lest eller opplevd. Det betyr at jeg kan gjøre de samme – og at jeg gjør det. Jeg savner å kunne dele fine tanker eller små finurlige observasjoner med noen som faktisk er interessert.

En og annen kveld eller morgen snakker vi sammen på telefonen eller pr sms. Vi betror hverandre lengsel etter en lang klem eller etter å snuse inn lukten av den andre. Jeg tør til og med fortelle deg at jeg savner deg litt og at jeg lengter etter å ligge inntil den varme kroppen din mens du stryker over håret mitt og kanskje leser fra en bok eller forteller meg om steder du har vært, som jeg enda ikke har rukket å oppleve.
Ladingen innebærer å elske i timesvis. Utforske og bli utforsket. Være naken og avkledd i alle betydninger av ordene. Kjenne en inderlig trang til å forføre deg. Kjenne kroppen reagere også når vi ikke er sammen – men bare ved tanken, fordi jeg vet jeg snart skal bli berørt igjen.

For å lade hverandre litt ekstra, så rømmer vi til en spennende by for en helg eller midtukestur.

Ladingen er noe som er bare er mitt, som gir meg energi og overskudd. Nært, deilig og spennende.

Dette kan lade meg, tror jeg – men antageligvis bare i landet de kaller Utopia.

Storm

05.30

Naken og med sovevarm hud under dynen strekker jeg meg og kjenner at denne dagen kan bli god. Jeg konstaterer at det er mye fint som skjer i livet mitt, og at jeg er i ferd med å realisere en av de største drømmene. Jeg føler meg fri, rik og glad .

Mens jeg ligger slik og tenker gode tanker, trenger solen seg gjennom gardinene. Jeg smiler mens jeg tenker at det skulle tatt seg ut om jeg vrengte gardinene til side slik jeg egentlig ønsker, og ropte ut av vinduet mot sjøen , så høyt at naboene våknet:

Hei verden! Jeg er klar for deg – og nå kommer jeg og tar jeg deg med storm!

Jeg snur meg over på siden og får med ett en påminnelse om at jeg ikke er alene. Der ligger du og sover stille. Fredelig som alltid.

Jeg blir liggende å se på deg i morgenlyset og kjenner at selv om du ligger der og er så nær, så finner jeg deg ikke. Hvor er du egentlig? Hvordan kan du ligge der så upåvirket – mens stormen rir meg?

Jeg stryker meg selv over brystene og magen. Jeg lar fingrene følge hoftenes definerte krumspring, mens jeg plutselig kommer på noe mannen med båten sa til meg: Jeg skulle ønske jeg kunne male. Da skulle jeg ha malt deg mens du ligger slik på siden. Hoftene dine fremhever den store, men perfekte rumpa di . Ja, tenk, han brukte ordet stor og jeg følte meg bare enda finere. Han sa han kunnet ligge å se på meg slik i dagesvis, og at jeg gav uttrykket Rubenske kvinner en ny dimensjon.

Jeg kiler meg selv oppover armene og kjenner at brystene knopper seg. Kroppen sitrer og jeg vrir meg i lengsel under dynen.

Hvis du lengter så inderlig, hvorfor vekker du ham ikke? tenker du som leser dette. Han vil sikkert bli glad og mer enn gjerne elske med deg. Savnet hans er sikkert like stort som ditt.

Jeg savner og lengter. Men ikke etter deg som ligger ved siden av meg, og som kanskje finnes et sted langt der inne i skallet ditt. Jeg har gitt opp å lete etter deg. Bevares. Du tenner på meg. Du begjærer meg. Du beundrer meg og du lar meg gjerne forføre. Jeg er alltid i førersetet og du gjør alltid som du blir bedt om. Jeg tror du nyter det.

Men jeg vil ikke be.

Jeg vil overraskes mens jeg lager middag. Jeg vil sovne inntil, for så å våkne av begjær og varm pust i øret. Jeg vil ligge på armen i sofaen og snakke om bøker jeg har lest og filmer jeg har lyst til å se. Jeg vil kline i timesvis. Jeg vil holdes rundt av sterke armer som ikke spør om lov først. Jeg vil stryke over deilig kropp. Og hvile hodet mitt på en brystkasse mens jeg lytter til et hjerte som dunker kraftig. Et hjerte som er berørt.

Jeg vil bli  kroppslig og sjelelig forført. Jeg vil tas med storm.

På den andre siden

Jeg strekker meg over landskapet av laken og puter. Jeg leter deg frem, der, på den andre siden. Blikket ditt forbyr meg å snakke, så jeg lar fingrene mine langsomt skrive inn trøst og oppmuntring i det kortklipte håret ditt og langs pannen.

Ord hjelper oss ikke lenger, og jeg lurer på om de noensinne har gjort det. I tomheten vi har skapt, er det bare fingrenes bevegelser igjen.

Mannen med båten

Sms-samtale i formiddag:

Mannen med båten: Det er sol og varmere. Jeg har satt ut båten og det får meg til å tenke på deg i hvit sommerkjole på brygga – med håret løst og duvende bryster i den dype utrigningen. Noe nytt hos deg siden i fjor sommer, er du fortsatt samboer?

Jeg: Hei 🙂 Så du tenker på meg i år også. Jeg tenkte i går, at det blir ikke sommer før jeg hører fra deg. Her er det forøvrig status quo på hjemmefronten. Hva med deg?

Mannen med båten: Jeg tenker oftere på deg enn jeg vil innrømme. Jeg har blitt samboer siden sist. Kan jeg ringe deg nå?

Jeg: Ja, gjør det!

Telefonsamtale i formiddag:

Mannen med båten: Du har den samme stemmen som før – så godt å høre deg! Tenk, et år siden sist og åtte siden første gang.

Jeg: Jeg er glad du ringte, jeg trengte å høre stemmen din. Har tenkt masse på deg i det siste. Jeg har til og med blogget om deg!

Mannen med båten: Oj, ja det må jeg si! Hva skyldes den æren?

Jeg: At jeg aldri kommer til å glemme deg.

Mannen med båten: Ingen av oss kan glemme. Den første natten i båten, dagen etterpå… Redselen for at jeg aldri skulle få  se deg igjen. De desperate meldingene mine, som jeg var livredd for at skulle bli oppdaget. Jeg visste det allerede da – at du er en som aldri kommer til å forsvinne fra tankene mine. Husker du da vi elsket på bilpanseret i skogen?

Jeg: Mhm. Du hadde hentet en vaskemaskin med lånebil og fikk griset til den dyre dressen din på bilen min. Jeg lurer fortsatt på om noen hørte meg rope i skogen den formiddagen.

Mannen med båten: Jeg glemmer aldri leken vår. Som da du ikke fikk lov til å barbere deg nedentil før jeg fikk gjøre det selv. På badegulvet, etter å ha badet deg og gredd håret ditt. Husker du det?

Jeg: Du, jeg vet ikke om jeg har godt av å rippe opp i dette!

Mannen med båten: Jeg klarer ikke å la være. Hvorfor ble det ikke oss to, hvorfor er det ikke du som skal være med meg ut i båten til helgen? Du, jeg må treffe deg igjen. Bare én gang?

Jeg: Lysten er der med en gang jeg ser navnet ditt i innboksen på mobilen. Jeg rødmer, skjelver og blir våt under skjørtet. Men…jeg vet ikke om jeg tør. Jeg er sulten og jeg savner. Jeg er urørt nå…

Berøring

Jeg tørker tårene og kjenner at hjertet er fylt til randen av stolthet. Jeg kikker bort på ham i mørket og ser han er beveget. I et lite øyeblikk kjenner jeg en følelse av fellesskapet som har vært fraværende i månedsvis.

I ren refleks setter jeg meg tettere inntil ham og lar hånden hvile på låret hans.

Gud! Jeg kan ikke huske sist jeg tok på deg. Sterke, senete lår. Varmen fra huden din gjennom jeansen. Er hendene dine like varme som før?

Jeg skyver meg litt lengre frem på stolen, som for å synliggjøre at det er plass til hånden hans på ryggen min.

Se meg. Ta på meg!

Jeg kjenner en udefinerbar uro bre seg når den ene armen hans langsomt beveger seg nærmere.

Hvor lang tid kan du bruke på å nå ryggen min – kjenner du ikke at jeg sitrer etter berøring?

Der! Omsider kjenner jeg hånden hans. Den blir liggende stille mellom skulderbladene. Varmen fra hånden brenner gjennom jakken og blusen jeg har under. Jeg er sikker på at den lager et glødende avtrykk på huden min.

Jeg stryker ham på låret og håper han skjønner budskapet.

Stryk meg. Se meg. Gi meg varmen din.

Fingrene hans beveger seg forsiktig og han kiler. Han krafser meg med fingertuppene. Hurtig og gjentagende, men nølende og famlende.

Hvor mange ganger har jeg ikke fortalt deg hvordan jeg liker å bli berørt? Ta i meg så jeg kjenner det – ta meg hardt…

Jeg klemmer til på låret og fortsetter å bevege hånden min opp og ned. Hardt men ømt, lar jeg muskelmasse fylle håndflatene og trygler taust om at han skal gjøre det samme.

Jeg tør ikke se bort på ham. Jeg frykter skuffelsen jeg kommer til å kjenne når jeg oppdager at det er han som sitter der –  og at alt er som før.

Minuttene går og tristheten kommer sigende. Jeg tenker at jeg kommer til å få gnagesår om han ikke slutter – eller i det minste beveger den fordømte hånda.

Den glovarme hånden har frosset fast.

Midt under applausen klarer jeg ikke lenger å holde tilbake. Tårene presser på. Med sint og litt for høy hviskestemme, spør jeg ham om hv0rfor han ikke tar på meg slik han vet jeg elsker å bli tatt på.

Han svarer at han ikke vet. Men skynder seg å legge til at han tror det er fordi han ikke klarer å tolke om det er greit at han tar på meg.

Ikke rart, tenker jeg. Jeg er usynlig.