17.mai og grunner til å bli

Det er 17.mai og jeg går bak deg på vei til barnetoget. Observerer det usikre kroppsspråket ditt og grøsser ved tanken på å bli berørt av deg. Slik som i går, da jeg brått og uventet kjeftet på deg da du gjorde et uventet forsøk på å lekeslåss med meg. Igjen disse fingertuppene som borrer seg inn i overarmene mine, selv om jeg elsker å bli tatt i – kjenne hele hånden som berører. Hele meg.

Jeg snakker til deg og forsøker å pensle både tankene og samtalen inn på alt det fine som skjer i livene våre for tiden. Vi lykkes godt og nyter begge anerkjennelse for det vi driver med. Som ofte ellers når jeg blir ivrig og snakker om noe som opptar meg meg, så avbryter du meg. Du fullfører setningene mine, som om du vet hva jeg skal si. Nok en bekreftelse på at du hverken ser eller hører meg.

Eller kanskje du bare rett og slett blir glad for at jeg endelig snakker igjen? Jeg som elsker gode og lange samtaler blir ofte stille sammen med deg. Om du ikke hører hva jeg sier, så hør i det minste hva jeg tenker!

I dag hadde jeg trengt styrke fra deg. Jeg hadde trengt å bli holdt oppe med et fast blikk og tydelige initativ.

17.mai var en av de mest betydningsfulle og gode dagene som en del av en liten familie – da jeg var gift. Faktisk var dagen nokså ålreit i årene som skilt før vi begge (nøyaktig samtidig) fikk nye kjærester å dele dagen med. Det første året etter dere kom inn i bildet, reiste jeg bort. Det andre året jobbet jeg og det tredje året brøt jeg sammen i gråt på skolen til barna.

På skolen i dag blir jeg sittende å observere hvordan barnas far og hans kommende kone fikser og ordner. Sosialiserer og tar seg til rette. Jeg som ellers er den mest handlekraftige av oss alle fire, parkerer meg selv på en benk sammen med et annet foreldrepar. Tross den kommende konas motiver – å være snill og lydig mot sin kommende mann – så stiller hun tross alt opp med kraft og god kontaktevne. Familiene deres stiller også opp. Det gjør ekstra vondt at min ikke kan – og at din aldri gjør det.

Men ungene ér elsket av mange og virker også i dag trygge på at de er sentrum i våre univers. Settingen skaper allikevel en sår kontrast til hvordan vi to lever. Sammen er vi er sårbare, og slike dager synliggjør hvor lite som faktisk binder oss sammen. Alene har jeg merkelig nok mange, og jeg kan –  om jeg vil –  skjule sårbarheten om jeg er alene. Jeg kan jobbe, og på den måten gjøre meg usynlig – men samtidig svært betydningsfull.

På et forunderlig vis føles det dobbelt så ensomt å være ensom sammen, enn å være det alene.

Ja, jeg vet at du som leser, stadig lurer på hvorfor, ikke sant?

Hvorfor velger du å fortsette? Hva holder deg igjen?

De få som kjenner meg svært godt har flere ganger sagt ting som at jeg trenger en som skinner sammen med meg. Ikke en som står i skyggen, suger til seg og lever på gjenskinnet fra strålene mine.

Familien min mener du er alt – alt man kan ønske seg i en mann (det de selvsagt mener, er alt man kan ønske seg i en svigersønn…)

Barna elsker deg. De savner deg når du er på reise. De synes du er morsom og spennende. Og du ér spennende – med innsikt og kunnskap om de utroligste ting. At du elsker dem av hele ditt store hjerte, er hevet over enhver tvil. Du er lojal til døden, du er familiekjær og du er tidvis kvalmende stolt av den lille familien «din» – alibiet ditt. Du har oss, men fikk oss fiks ferdige.

Å leve med deg gir meg frihet til å reise og oppleve verden. Du er generøs og vil meg bare alt godt. Sammen tilbyr vi barna stabilitet og integritet. De gis mulighet til å bedrive aktiviteter  de elsker og er gode i. Det er bra for helsen min å slippe og jobbe mer enn full stilling. Jeg har mulighet til å følge den store drømmen – og jeg lykkes med den.

Slikt gjør meg godt vant. Og resignert.

Kanskje er det prisen å betale for trygghet, frihet og et godt liv for barna – det å gi slipp på tanken om en sjelefrende og inderlig fysisk nærhet.

Det finnes mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli.

Bakteppet

Om noen strakser er det syv år siden vi en morgen lå i sengen (få dager etter verdens tristeste bryllupsdag), hvor han vanen tro kom med seksuelle tilnærmelser uten å få særlig respons. Vi blir liggende i stillhet en god stund mens han stryker på meg. Nokså plutselig sier han: Jeg føler meg ikke elsket lenger.

Jeg fikk sjokk av mitt eget svar: Nei, det skjønner jeg. Jeg elsker deg ikke lenger.

Denne skjebnesvangre stunden førte til et skred av samtaler og fortvilet nattevåk. Han spurte om det betød at jeg ville skilles –  noe jeg ikke uten videre kunne gi ham et klart svar på. Jeg var i utgangspunktet ikke innstilt på å gå ut av forholdet – enda. Inntil da hadde jeg fortsatt håpet, håpet, håpet… Han krevde naturlig nok en avklaring, og på sett og vis ble den forsert etter sterkt press fra ham. Det er i hvert fall slik jeg har tenkt om det i ettertid.

Jeg velger å kalle det forsert, selv om jeg i godt vel halvannet år hadde innsett utgangen på ekteskapet. For hver bursdag jeg bakte til, julen og alle selskapene jeg inviterte til, så gråt jeg og tenkte: Det er siste gangen jeg gjør dette i huset her – i huset vårt.

Vi hadde over tid viklet oss inn i et svært destruktivt mønster, hvor jeg etterhvert led – ja, jeg led – under sterk kontroll og ekstrem sjalusi. Jeg var fullstendig naken, avkledd og alltid i forsvarsposisjon. Selv når jeg ikke hadde gjort noe galt. Og selv om jeg vet at han elsket meg av hele sitt hjerte, så følte jeg meg aldri bra nok. Jeg hadde ingen rett på privatliv. For å  overeleve måtte jeg være transparent.

Det siste året tryglet jeg nokså regelmessig om at vi skulle oppsøke hjelp for å redde forholdet. Men som tøff mann i uniformert yrke, så skulle han ikke snakke med en sosionomdame om følelsene sine. Ikke før den formiddagen på sengen. Da han var villig til alt, var jeg fullstendig tom.

Etter barnefødsler og ny oppstart av studier, våknet jeg til liv igjen. Det vanket ny jobb, samt lederverv i et prosjekt som medførte en del medieomtale og annen oppmerksomhet. Slik jeg ser det, vendte jeg tilbake til den sprudlende og energirike kvinnen han en gang falt hodestups for.

For ham, som de siste 5 årene, hadde hatt en svært hjemmekjær og passiv kone, så ble det som å få verden snudd opp ned. I tillegg (eller kanskje på toppen?) så balanserte jeg etterhvert på grensen i forhold til utroskap. Jeg møtte en fantastisk vakker, klok og skarp mann – med svær båt og masse penger – som utfordret meg og så hvem jeg var i det øyeblikket han så meg spankulere i hvit sommerkjole på bryggekanten sammen med venninner på jentetur. Det gjorde inntrykk på en godt regulert – og fortsatt spill levende kvinne.

Tilbake til bryllupsdagen for snart 7 år siden. Vi hadde hatt noen svært tøffe uker med mange våkenetter og konfrontasjoner. Jeg hadde varslet ham om at jeg ikke tålte mer og at følelsene mine var i ferd med å svekkes. Følelsene mine for ham – mitt livs store kjærlighet.

På denne bryllupsdagen fikk jeg liksomsove lenge. Jeg hørte ham og barna pusle oppe og ordne i stand til meg. Jeg fikk kaffe på sengen før jeg stod opp til nydelig frokost foran TVen. Noe som aldri skjedde ellers. De hadde gjort i stand god mat og satte på VHS-videoen av bryllupet vårt.

Barna, som på det tidspunktet fortsatt var ganske små, var i ekstase. De kunne ha sett videoen daglig om de hadde fått anledning. Min eksmann koste seg, og fortalte at det ventet meg en overraskelse i Oslo når vi var ferdig med å spise. Jeg tvang meg selv til å se videoen mens tårene rant uten stans. Aldri har jeg følt meg mer ensom i hele mitt liv.

Fortsatt, når jeg tenker tilbake på det, så er det antageligvis den vondeste dagen i hele mitt liv. Og derfor, da jeg leste innlegget Hva gikk galt? til Bare en mann, som beskriver en stund der han sitter og ser på bilder med datteren sin, så gråt jeg. Plutselig satt jeg foran TVen i det gamle huset, med barna løpende lykkelige og forventningsfulle rundt meg. Vel vitende om at det ikke kunne vare, om jeg ikke skulle miste meg selv – helt.

Han er min store kjærlighet, det vet jeg. Han snart skal gifte seg igjen og jeg ønsker ham ikke tilbake. Selv er jeg er samboer med en mann som ikke ser hvem jeg er – og som jeg ikke vet om jeg elsker.

Det er på tide å utføre et godt stykke sorteringsarbeide. I den forbindelse ble Ettertanker på vandring en dyd av nødvendighet.

Det finnes nemlig mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli.