Overalt

Selv om du har vært som sunket i jorden, har jeg i mange måneder – siden vi møttes for siste gang – kjent deg overalt.

Du har vært inni meg og rundt meg. I lengselen, begjæret – og i drømmene.

De siste dagene har navnet ditt vært på alles lepper, og jeg kjenner hvor inderlig du fortsatt berører meg med din kunnskap og iherdige innsats for det du tror på.  Jeg skjønner, når jeg ser og hører deg, hvordan du klarte å vekke meg for nøyaktig ett år siden. Jeg skjønner også hvorfor det er vanskelig å gå videre uten deg.

Ingenting blir noen gang som før, og jeg skulle jeg ønske at jeg klarte å lukke døren bak deg. Jeg savner berøring, men klarer ikke å slippe andre inn. Det er de sterke hendene dine jeg vil kjenne.

I morges, da jeg gjorde meg i stand til nok et intervju, tok jeg på meg den toppen du likte så godt å se meg i. Den grå og sorte  som du elsket å kle av meg, etter å ha strøket over kløften den avslører. I dag fikk den meg til å stråle fordi jeg tenkte på den gangen da ingen måtte finne oss.

Etter intervjuet tenkte jeg på hvor tungt det er å sørge og savne alene – selv om du er overalt.

Med hjertet i karmen

Jeg er matt i lakken og hjertet sprenges.

Jeg har forsøkt lenge nå – å lukke en dør. Jeg er sliten i armene og melkesyren er invalidiserende.

Hver gang jeg forsøker å smekke den igjen – og jeg har vært ganske nære ved å lykkes – så spretter den opp. Når jeg minst aner det.

Det er klisterhjertet som står i veien.

En dag skal det rives løs og døren boltes igjen, det vet jeg.

Inderlig berørt og sjelelig forført

Jeg har vært stille en stund. Mye har skjedd og ettertankene har vært overveldende og umulige å finne ord for.

Jeg elsker, gråter, lengter, sørger og nyter. Jeg blir sett og dyrket. Begjært og elsket.  Alt som er himmelsk når vi er sammen, er allikevel feil. Det finnes mange former for kjærlighet, og mange grunner til å bli. Og vi må bli – men ikke sammen.

Du gråt da vi hadde elsket i formiddag, mens jeg lå med hodet på brystet ditt og hørte hjertet ditt banke for meg. Du gråt fordi du aldri har hatt det bedre og fordi dette vi har, aldri kan bli vårt fullt og helt. Vi vet det begge to – at vår kjærlighet og avsindige begjær ikke kan vare. Vi lever på lånt tid.

Du har vekket meg og ser hvem jeg er. Du tåler at jeg er mye og du holder ut stillheten i meg.

Jeg er takknemlig og lykkelig ulykkelig over å kjenne at jeg ikke har glemt hvem jeg er. Jeg har bare sovet.

Jeg inderlig berørt og sjelelig forført.

Plutselig

I dag har vi hatt en av de bedre dagene sammen på flere år. Vi har vært på restaurant og kamp. Jeg har ledd masse og latt meg oppsluke av samværet med barna. Jeg har tullepratet fransk, gitt bamsene til barna ulike stemmer- og lekt med en innlevelse jeg nesten ikke husket at jeg hadde.

Jeg  kunne se stoltheten din, og du har vært galant og generøs som alltid. Du var tilstede midt i det som skjedde, men som vanlig inntok du en observerende rolle og levde på energien vi andre produserte. Jeg kunne dessuten se hva du tenkte og senere sa – at når jeg kysset, koset og strøk på barna – så kunne du kjenne langt der inne at du også savnet å nyte meg.

Da jeg møtte blikket ditt, var det som jeg fikk et skadefro behov for åpenlyst å kose mer intenst med barna. Som for å si til deg:

Se her, alt du går glipp av ved alltid å sitte på sidelinja! Dette er meg – jeg er fortsatt leken, løssluppen og nær. Ser du ikke hvor forskjellige vi er? Burde du ikke gjøre det slutt med meg? Når skal du skjønne det?

På vei til bilen strøk du meg plutselig over ryggen og sa at du savner å nyte meg.

Det første ordet jeg kom på, men ikke sa, var nei.

17.mai og grunner til å bli

Det er 17.mai og jeg går bak deg på vei til barnetoget. Observerer det usikre kroppsspråket ditt og grøsser ved tanken på å bli berørt av deg. Slik som i går, da jeg brått og uventet kjeftet på deg da du gjorde et uventet forsøk på å lekeslåss med meg. Igjen disse fingertuppene som borrer seg inn i overarmene mine, selv om jeg elsker å bli tatt i – kjenne hele hånden som berører. Hele meg.

Jeg snakker til deg og forsøker å pensle både tankene og samtalen inn på alt det fine som skjer i livene våre for tiden. Vi lykkes godt og nyter begge anerkjennelse for det vi driver med. Som ofte ellers når jeg blir ivrig og snakker om noe som opptar meg meg, så avbryter du meg. Du fullfører setningene mine, som om du vet hva jeg skal si. Nok en bekreftelse på at du hverken ser eller hører meg.

Eller kanskje du bare rett og slett blir glad for at jeg endelig snakker igjen? Jeg som elsker gode og lange samtaler blir ofte stille sammen med deg. Om du ikke hører hva jeg sier, så hør i det minste hva jeg tenker!

I dag hadde jeg trengt styrke fra deg. Jeg hadde trengt å bli holdt oppe med et fast blikk og tydelige initativ.

17.mai var en av de mest betydningsfulle og gode dagene som en del av en liten familie – da jeg var gift. Faktisk var dagen nokså ålreit i årene som skilt før vi begge (nøyaktig samtidig) fikk nye kjærester å dele dagen med. Det første året etter dere kom inn i bildet, reiste jeg bort. Det andre året jobbet jeg og det tredje året brøt jeg sammen i gråt på skolen til barna.

På skolen i dag blir jeg sittende å observere hvordan barnas far og hans kommende kone fikser og ordner. Sosialiserer og tar seg til rette. Jeg som ellers er den mest handlekraftige av oss alle fire, parkerer meg selv på en benk sammen med et annet foreldrepar. Tross den kommende konas motiver – å være snill og lydig mot sin kommende mann – så stiller hun tross alt opp med kraft og god kontaktevne. Familiene deres stiller også opp. Det gjør ekstra vondt at min ikke kan – og at din aldri gjør det.

Men ungene ér elsket av mange og virker også i dag trygge på at de er sentrum i våre univers. Settingen skaper allikevel en sår kontrast til hvordan vi to lever. Sammen er vi er sårbare, og slike dager synliggjør hvor lite som faktisk binder oss sammen. Alene har jeg merkelig nok mange, og jeg kan –  om jeg vil –  skjule sårbarheten om jeg er alene. Jeg kan jobbe, og på den måten gjøre meg usynlig – men samtidig svært betydningsfull.

På et forunderlig vis føles det dobbelt så ensomt å være ensom sammen, enn å være det alene.

Ja, jeg vet at du som leser, stadig lurer på hvorfor, ikke sant?

Hvorfor velger du å fortsette? Hva holder deg igjen?

De få som kjenner meg svært godt har flere ganger sagt ting som at jeg trenger en som skinner sammen med meg. Ikke en som står i skyggen, suger til seg og lever på gjenskinnet fra strålene mine.

Familien min mener du er alt – alt man kan ønske seg i en mann (det de selvsagt mener, er alt man kan ønske seg i en svigersønn…)

Barna elsker deg. De savner deg når du er på reise. De synes du er morsom og spennende. Og du ér spennende – med innsikt og kunnskap om de utroligste ting. At du elsker dem av hele ditt store hjerte, er hevet over enhver tvil. Du er lojal til døden, du er familiekjær og du er tidvis kvalmende stolt av den lille familien «din» – alibiet ditt. Du har oss, men fikk oss fiks ferdige.

Å leve med deg gir meg frihet til å reise og oppleve verden. Du er generøs og vil meg bare alt godt. Sammen tilbyr vi barna stabilitet og integritet. De gis mulighet til å bedrive aktiviteter  de elsker og er gode i. Det er bra for helsen min å slippe og jobbe mer enn full stilling. Jeg har mulighet til å følge den store drømmen – og jeg lykkes med den.

Slikt gjør meg godt vant. Og resignert.

Kanskje er det prisen å betale for trygghet, frihet og et godt liv for barna – det å gi slipp på tanken om en sjelefrende og inderlig fysisk nærhet.

Det finnes mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli.

Storm

05.30

Naken og med sovevarm hud under dynen strekker jeg meg og kjenner at denne dagen kan bli god. Jeg konstaterer at det er mye fint som skjer i livet mitt, og at jeg er i ferd med å realisere en av de største drømmene. Jeg føler meg fri, rik og glad .

Mens jeg ligger slik og tenker gode tanker, trenger solen seg gjennom gardinene. Jeg smiler mens jeg tenker at det skulle tatt seg ut om jeg vrengte gardinene til side slik jeg egentlig ønsker, og ropte ut av vinduet mot sjøen , så høyt at naboene våknet:

Hei verden! Jeg er klar for deg – og nå kommer jeg og tar jeg deg med storm!

Jeg snur meg over på siden og får med ett en påminnelse om at jeg ikke er alene. Der ligger du og sover stille. Fredelig som alltid.

Jeg blir liggende å se på deg i morgenlyset og kjenner at selv om du ligger der og er så nær, så finner jeg deg ikke. Hvor er du egentlig? Hvordan kan du ligge der så upåvirket – mens stormen rir meg?

Jeg stryker meg selv over brystene og magen. Jeg lar fingrene følge hoftenes definerte krumspring, mens jeg plutselig kommer på noe mannen med båten sa til meg: Jeg skulle ønske jeg kunne male. Da skulle jeg ha malt deg mens du ligger slik på siden. Hoftene dine fremhever den store, men perfekte rumpa di . Ja, tenk, han brukte ordet stor og jeg følte meg bare enda finere. Han sa han kunnet ligge å se på meg slik i dagesvis, og at jeg gav uttrykket Rubenske kvinner en ny dimensjon.

Jeg kiler meg selv oppover armene og kjenner at brystene knopper seg. Kroppen sitrer og jeg vrir meg i lengsel under dynen.

Hvis du lengter så inderlig, hvorfor vekker du ham ikke? tenker du som leser dette. Han vil sikkert bli glad og mer enn gjerne elske med deg. Savnet hans er sikkert like stort som ditt.

Jeg savner og lengter. Men ikke etter deg som ligger ved siden av meg, og som kanskje finnes et sted langt der inne i skallet ditt. Jeg har gitt opp å lete etter deg. Bevares. Du tenner på meg. Du begjærer meg. Du beundrer meg og du lar meg gjerne forføre. Jeg er alltid i førersetet og du gjør alltid som du blir bedt om. Jeg tror du nyter det.

Men jeg vil ikke be.

Jeg vil overraskes mens jeg lager middag. Jeg vil sovne inntil, for så å våkne av begjær og varm pust i øret. Jeg vil ligge på armen i sofaen og snakke om bøker jeg har lest og filmer jeg har lyst til å se. Jeg vil kline i timesvis. Jeg vil holdes rundt av sterke armer som ikke spør om lov først. Jeg vil stryke over deilig kropp. Og hvile hodet mitt på en brystkasse mens jeg lytter til et hjerte som dunker kraftig. Et hjerte som er berørt.

Jeg vil bli  kroppslig og sjelelig forført. Jeg vil tas med storm.

Tanke vs handling

Hun: Har du sett hvor fint det ble med de nye gardinene på soverommet?

Han: Nei, jeg satt akkurat og tenkte på at jeg burde gå å sjekke det.

Hun: Hvis vi skal be noen hit på 17.mai, så burde hagen være i orden først.

Han: Ja, jeg tenkte på det i forrige uke, at jeg snart burde komme i gang.

Hun: Når skal du ringe søsteren din og gratulere med barnet hun fikk for 2 uker siden?

Han: Du sier noe, jeg har tenkt jeg skal gjøre det, men…

I dag kom han hjem etter flere dager på reisefot. Etter middagen sier han, i det jeg reiser meg: Jeg satt her og tenkte på at jeg skulle gi deg en klem, jeg?

Javel? Hvorfor gjør du det ikke bare (for svingende)?

Savnet var bare en illusjon.

Beskyttelse

I morges ble jeg vitne til noe av det vakreste jeg har sett

All trafikk i to felt stanset opp i flere minutter på grunn av en herreand som sto midt i veibanen. Stolt og rank med grønne fjær som glinset i det sterke sollyset, stod han og kikket seg rundt med en selvfølgelig mine. Uten å la seg affisere hverken av lastebil eller min stasjonsvogn, ble han stående som om han personlig hadde stanset verden. Ingen fikk gå eller kjøre videre før han var klar. Slik ble han stående å skinne i solen helt til hun kom løpende, halveis flaksende bort til ham. I det hun berørte ham florlett med vingespissen, lettet de begge to og verden kunne gå videre.

Denne hendelsen fikk meg til å tenke på noe det yngste barnet mitt betrodde meg for en tid siden. I en turbulent periode grunnet intrikate familiære forhold, som delvis var truende for mitt vedkommende, hadde barnet fortalt pappaen sin om det som hadde skjedd. Han hadde gitt uttrykk for at han var glad for å få vite om det i tilfelle vi kom til å trenge hans hjelp en gang. Barnet hadde grått, og han hadde holdt hardt rundt det og hvisket: Du må love å si til mamma fra meg, at uansett hva som skjer her i verden, så vil jeg alltid være her for henne om hun trenger meg. Ingenting i hele verden kan endre på det.

Her hjemme er jeg den sterkeste – og ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker det, men fordi jeg må være det. Jeg tar meg ofte i å rope høyt til samboer – inni meg riktignok: Be a man, for svingende! Jeg trenger at du tar kontroll og står støtt når jeg vakler. Jeg trenger å vite at du, uten din sedvanlige nøling i alt du foretar deg, ville lagt alt tilside for å beskytte meg. At du hadde stoppet verden for min skyld – om du kunne. Og uten å spørre om lov til å gjøre det…

Om noe skjer barna eller meg, så vet jeg hvem jeg kommer til å ringe. Selv om vi ikke kunne leve sammen, så har vi hverandre allikevel. Det gjør uendelig godt å vite på dager som dette.

Speil

Enkelte dager når han er ute og reiser, så forsøker jeg å innbille meg at jeg savner ham. Som i dag, i bilen på vei hjem fra helgetur – med barna i baksetet.

I små øyeblikk, mens den kraftigste regnbuen jeg har sett, lyste opp himmelen og det så ut som vi var i ferd med å kjøre rett inn i den, så jeg for meg alt jeg har – og jeg innså at jeg savner å savne noen.

Friske og veltilpassede skilsmissebarn, gode venner, fint nok hus, bra økonomi, fancy bil, god jobb med enda bedre utsikter, peis, hage, familie, reiser, bøker, dyp sofa, vin og ord.

Det er ikke sjelden jeg får høre at jeg har alt man kan drømme om og mer til. Jo, jeg er takknemlig. Bevares.

Når du tenker; hun glemte å sette opp en samboer som elsker henne, på listen over alt hun har, så tenker jeg at jeg mangler noe –  men at du selvsagt har rett. Kanskje endrer jeg teksten og setter ham opp over alt jeg har. For jeg har ham jo. Virkelig. Kanskje mer enn jeg ønsker, og kanskje er det derfor jeg ikke orker å se ordet samboer på listen akkurat nå.

Jeg liker å tenke om livet mitt at;  nei, jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting. Mesteparten av tiden er det helt sant. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så kan jeg nesten – når som helst – overveldes av en inderlig tristhet og tomhet. For sannheten er at jeg mangler noe – et speil.

Selvsagt, tenker du. Forfengelig som hun er. Enkelte skal alltid be om mer selv om de har mye, sier moren min.

Jeg mangler det magiske speilet som bekrefter nærheten, gleden, engasjementet, sorgen og sinnet – når jeg ser inn i det. Speilet som sender magiske stråler tilbake når jeg stråler. Som viser meg skifte av ansiktsuttrykk når jeg forteller engasjert om noe som er viktig for meg – noe som kanskje er både sjokkerende og morsomt. Som med fasthet speiler nysgjerrige øyne som ønsker å nå inn til meg, og som ønsker å vite hva jeg tenkte da jeg leste Mannen som kledde seg naken for sin elskede. Øyne som spør om hvorfor jeg gråt da jeg var ferdig med boken.

Et speil som reflekterer spørrende og krevende øyne som stiller spørsmålstegn ved mitt enorme behov for alenetid, som krever min deltagelse og mitt engasjement. Som henter meg tilbake til virkeligheten og ikke alltid gir meg rett.

Speilet som fanger opp og reflekterer det fandenivoldske begjæret som driver meg til vanvidd og som jeg ikke lenger vet hvor jeg skal gjøre av.

Så jeg innbiller meg at jeg savner ham.

Berøring

Jeg tørker tårene og kjenner at hjertet er fylt til randen av stolthet. Jeg kikker bort på ham i mørket og ser han er beveget. I et lite øyeblikk kjenner jeg en følelse av fellesskapet som har vært fraværende i månedsvis.

I ren refleks setter jeg meg tettere inntil ham og lar hånden hvile på låret hans.

Gud! Jeg kan ikke huske sist jeg tok på deg. Sterke, senete lår. Varmen fra huden din gjennom jeansen. Er hendene dine like varme som før?

Jeg skyver meg litt lengre frem på stolen, som for å synliggjøre at det er plass til hånden hans på ryggen min.

Se meg. Ta på meg!

Jeg kjenner en udefinerbar uro bre seg når den ene armen hans langsomt beveger seg nærmere.

Hvor lang tid kan du bruke på å nå ryggen min – kjenner du ikke at jeg sitrer etter berøring?

Der! Omsider kjenner jeg hånden hans. Den blir liggende stille mellom skulderbladene. Varmen fra hånden brenner gjennom jakken og blusen jeg har under. Jeg er sikker på at den lager et glødende avtrykk på huden min.

Jeg stryker ham på låret og håper han skjønner budskapet.

Stryk meg. Se meg. Gi meg varmen din.

Fingrene hans beveger seg forsiktig og han kiler. Han krafser meg med fingertuppene. Hurtig og gjentagende, men nølende og famlende.

Hvor mange ganger har jeg ikke fortalt deg hvordan jeg liker å bli berørt? Ta i meg så jeg kjenner det – ta meg hardt…

Jeg klemmer til på låret og fortsetter å bevege hånden min opp og ned. Hardt men ømt, lar jeg muskelmasse fylle håndflatene og trygler taust om at han skal gjøre det samme.

Jeg tør ikke se bort på ham. Jeg frykter skuffelsen jeg kommer til å kjenne når jeg oppdager at det er han som sitter der –  og at alt er som før.

Minuttene går og tristheten kommer sigende. Jeg tenker at jeg kommer til å få gnagesår om han ikke slutter – eller i det minste beveger den fordømte hånda.

Den glovarme hånden har frosset fast.

Midt under applausen klarer jeg ikke lenger å holde tilbake. Tårene presser på. Med sint og litt for høy hviskestemme, spør jeg ham om hv0rfor han ikke tar på meg slik han vet jeg elsker å bli tatt på.

Han svarer at han ikke vet. Men skynder seg å legge til at han tror det er fordi han ikke klarer å tolke om det er greit at han tar på meg.

Ikke rart, tenker jeg. Jeg er usynlig.