Drøm

Følgende har jeg drømt ved flere anledninger og senest i morges. Jeg lurer på om du finnes og om jeg noensinne vil oppleve begjær og nærhet – på denne måten – igjen.

Som berusede, danser vi lykkelige gjennom natten. Kropper som berører hverandre i en bøljende rytme som bare er vår. Alltid vår. Nattens kulde lager hvitt dun av åndedragene dine, og stjernene ler sammen med oss – i vår ville og gale kjærlighet.

Hånden min hvilte nettopp på låret ditt. I skyggen av et bord fullt av tomme vinglass og verkende drømmer om nærhet og naken skjelvende hud. Paret ved siden av oss var usikre og spørrende ovenfor hverandre. Fortsatt med det første blikkets sårbarhet hengende i luften mellom seg. Så vakkert.

Jeg kunne se i øynene dine at du ville leke – inspirert av den våte lengselen på den unge kvinnens lepper. Vi så begge lysten som fikk øynene hennes til å utvide seg, og pusten til å lyde som dempede stønn fra halvåpne munner.

Inspirert av det vakre paret lekte vi at vi aldri hadde møtt hverandre før. Du vartet meg opp slik du gjorde den første kvelden da jeg fulgte deg hjem, og du bød meg på et beskt glass vin som jeg måtte spytte ut. Du mistet samtidig ditt eget på det lyse teppet. Nervøs og full av begjær.

Lading

Jeg leser stadig om lading hos Mannunderveis og tanken på å sende meg selv til lading er mer enn besnærende, det erkjenner jeg. Men hva – om noe i hele verden – kan lade meg opp?

Jeg så en nydelig film en kveld, som til til tross for triste temaer som sykdom og død – og en hjerteskjærende men vakker avslutning, handlet mest av alt om kjærlighet og om å leve. I en scene hvor hovedpersonen fikk besøk av en engel for første gang – engler kan visst hverken høre, se, føle, lukte eller smake – sier engelen Ariel: Jeg kan blande tanker, og på den måten så ser, opplever og føler jeg når jeg er her på menneskejorden. Fortell meg om hvordan det er å leve.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på den scenen akkurat nå, men antar det har noe med å blande tanker som jeg ofte savner – tror jeg. Det igjen, handler egentlig om å bli sett – og evnen til innlevelse. Noe av det som kalles å leve.

Om jeg kunne få velge meg en type lading (umoralsk, tenker du. Men jeg minner om at det fortsatt er mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli), så hadde den vært omtrent som følgende – og jeg skriver i vi-form – selv om denne personen ikke finnes:

Vi har regelmessig kontakt på epost og kan hende MSN (hjemme er det ingen som kikker meg over skulderen eller sjekker meg). I blant så tikker det inn en sms når du tenker på meg, eller bare har lyst til å fortelle meg om noe fint du har lest eller opplevd. Det betyr at jeg kan gjøre de samme – og at jeg gjør det. Jeg savner å kunne dele fine tanker eller små finurlige observasjoner med noen som faktisk er interessert.

En og annen kveld eller morgen snakker vi sammen på telefonen eller pr sms. Vi betror hverandre lengsel etter en lang klem eller etter å snuse inn lukten av den andre. Jeg tør til og med fortelle deg at jeg savner deg litt og at jeg lengter etter å ligge inntil den varme kroppen din mens du stryker over håret mitt og kanskje leser fra en bok eller forteller meg om steder du har vært, som jeg enda ikke har rukket å oppleve.
Ladingen innebærer å elske i timesvis. Utforske og bli utforsket. Være naken og avkledd i alle betydninger av ordene. Kjenne en inderlig trang til å forføre deg. Kjenne kroppen reagere også når vi ikke er sammen – men bare ved tanken, fordi jeg vet jeg snart skal bli berørt igjen.

For å lade hverandre litt ekstra, så rømmer vi til en spennende by for en helg eller midtukestur.

Ladingen er noe som er bare er mitt, som gir meg energi og overskudd. Nært, deilig og spennende.

Dette kan lade meg, tror jeg – men antageligvis bare i landet de kaller Utopia.

Storm

05.30

Naken og med sovevarm hud under dynen strekker jeg meg og kjenner at denne dagen kan bli god. Jeg konstaterer at det er mye fint som skjer i livet mitt, og at jeg er i ferd med å realisere en av de største drømmene. Jeg føler meg fri, rik og glad .

Mens jeg ligger slik og tenker gode tanker, trenger solen seg gjennom gardinene. Jeg smiler mens jeg tenker at det skulle tatt seg ut om jeg vrengte gardinene til side slik jeg egentlig ønsker, og ropte ut av vinduet mot sjøen , så høyt at naboene våknet:

Hei verden! Jeg er klar for deg – og nå kommer jeg og tar jeg deg med storm!

Jeg snur meg over på siden og får med ett en påminnelse om at jeg ikke er alene. Der ligger du og sover stille. Fredelig som alltid.

Jeg blir liggende å se på deg i morgenlyset og kjenner at selv om du ligger der og er så nær, så finner jeg deg ikke. Hvor er du egentlig? Hvordan kan du ligge der så upåvirket – mens stormen rir meg?

Jeg stryker meg selv over brystene og magen. Jeg lar fingrene følge hoftenes definerte krumspring, mens jeg plutselig kommer på noe mannen med båten sa til meg: Jeg skulle ønske jeg kunne male. Da skulle jeg ha malt deg mens du ligger slik på siden. Hoftene dine fremhever den store, men perfekte rumpa di . Ja, tenk, han brukte ordet stor og jeg følte meg bare enda finere. Han sa han kunnet ligge å se på meg slik i dagesvis, og at jeg gav uttrykket Rubenske kvinner en ny dimensjon.

Jeg kiler meg selv oppover armene og kjenner at brystene knopper seg. Kroppen sitrer og jeg vrir meg i lengsel under dynen.

Hvis du lengter så inderlig, hvorfor vekker du ham ikke? tenker du som leser dette. Han vil sikkert bli glad og mer enn gjerne elske med deg. Savnet hans er sikkert like stort som ditt.

Jeg savner og lengter. Men ikke etter deg som ligger ved siden av meg, og som kanskje finnes et sted langt der inne i skallet ditt. Jeg har gitt opp å lete etter deg. Bevares. Du tenner på meg. Du begjærer meg. Du beundrer meg og du lar meg gjerne forføre. Jeg er alltid i førersetet og du gjør alltid som du blir bedt om. Jeg tror du nyter det.

Men jeg vil ikke be.

Jeg vil overraskes mens jeg lager middag. Jeg vil sovne inntil, for så å våkne av begjær og varm pust i øret. Jeg vil ligge på armen i sofaen og snakke om bøker jeg har lest og filmer jeg har lyst til å se. Jeg vil kline i timesvis. Jeg vil holdes rundt av sterke armer som ikke spør om lov først. Jeg vil stryke over deilig kropp. Og hvile hodet mitt på en brystkasse mens jeg lytter til et hjerte som dunker kraftig. Et hjerte som er berørt.

Jeg vil bli  kroppslig og sjelelig forført. Jeg vil tas med storm.