Overalt

Selv om du har vært som sunket i jorden, har jeg i mange måneder – siden vi møttes for siste gang – kjent deg overalt.

Du har vært inni meg og rundt meg. I lengselen, begjæret – og i drømmene.

De siste dagene har navnet ditt vært på alles lepper, og jeg kjenner hvor inderlig du fortsatt berører meg med din kunnskap og iherdige innsats for det du tror på.  Jeg skjønner, når jeg ser og hører deg, hvordan du klarte å vekke meg for nøyaktig ett år siden. Jeg skjønner også hvorfor det er vanskelig å gå videre uten deg.

Ingenting blir noen gang som før, og jeg skulle jeg ønske at jeg klarte å lukke døren bak deg. Jeg savner berøring, men klarer ikke å slippe andre inn. Det er de sterke hendene dine jeg vil kjenne.

I morges, da jeg gjorde meg i stand til nok et intervju, tok jeg på meg den toppen du likte så godt å se meg i. Den grå og sorte  som du elsket å kle av meg, etter å ha strøket over kløften den avslører. I dag fikk den meg til å stråle fordi jeg tenkte på den gangen da ingen måtte finne oss.

Etter intervjuet tenkte jeg på hvor tungt det er å sørge og savne alene – selv om du er overalt.

Forfall

Dagen er vond som et stort åpent sår og jeg slutter ikke å blø.

Jeg er lei meg, sint, savner ungene og tviler på fremtiden. Jeg mangler inspirasjon og lengter, samtidig som jeg oppriktig tror at jeg aldri kommer til å kle meg naken for en mann igjen. Jeg gråter ved tanken.

Jeg er lei meg, men bryr meg ikke. Jeg  gir opp og lar det skje.

Jeg visner og er i forfall.

Berør meg –  så jeg blir synlig igjen.

Lading

Jeg leser stadig om lading hos Mannunderveis og tanken på å sende meg selv til lading er mer enn besnærende, det erkjenner jeg. Men hva – om noe i hele verden – kan lade meg opp?

Jeg så en nydelig film en kveld, som til til tross for triste temaer som sykdom og død – og en hjerteskjærende men vakker avslutning, handlet mest av alt om kjærlighet og om å leve. I en scene hvor hovedpersonen fikk besøk av en engel for første gang – engler kan visst hverken høre, se, føle, lukte eller smake – sier engelen Ariel: Jeg kan blande tanker, og på den måten så ser, opplever og føler jeg når jeg er her på menneskejorden. Fortell meg om hvordan det er å leve.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på den scenen akkurat nå, men antar det har noe med å blande tanker som jeg ofte savner – tror jeg. Det igjen, handler egentlig om å bli sett – og evnen til innlevelse. Noe av det som kalles å leve.

Om jeg kunne få velge meg en type lading (umoralsk, tenker du. Men jeg minner om at det fortsatt er mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli), så hadde den vært omtrent som følgende – og jeg skriver i vi-form – selv om denne personen ikke finnes:

Vi har regelmessig kontakt på epost og kan hende MSN (hjemme er det ingen som kikker meg over skulderen eller sjekker meg). I blant så tikker det inn en sms når du tenker på meg, eller bare har lyst til å fortelle meg om noe fint du har lest eller opplevd. Det betyr at jeg kan gjøre de samme – og at jeg gjør det. Jeg savner å kunne dele fine tanker eller små finurlige observasjoner med noen som faktisk er interessert.

En og annen kveld eller morgen snakker vi sammen på telefonen eller pr sms. Vi betror hverandre lengsel etter en lang klem eller etter å snuse inn lukten av den andre. Jeg tør til og med fortelle deg at jeg savner deg litt og at jeg lengter etter å ligge inntil den varme kroppen din mens du stryker over håret mitt og kanskje leser fra en bok eller forteller meg om steder du har vært, som jeg enda ikke har rukket å oppleve.
Ladingen innebærer å elske i timesvis. Utforske og bli utforsket. Være naken og avkledd i alle betydninger av ordene. Kjenne en inderlig trang til å forføre deg. Kjenne kroppen reagere også når vi ikke er sammen – men bare ved tanken, fordi jeg vet jeg snart skal bli berørt igjen.

For å lade hverandre litt ekstra, så rømmer vi til en spennende by for en helg eller midtukestur.

Ladingen er noe som er bare er mitt, som gir meg energi og overskudd. Nært, deilig og spennende.

Dette kan lade meg, tror jeg – men antageligvis bare i landet de kaller Utopia.

Nei

Jeg undrer ofte på hvorfor jeg aldri hører deg bruke ordet NEI.

Er det fordi jeg er så smart, oppvakt og enestående på alle måter, at jeg faktisk alltid har rett? At jeg alltid vet bedre enn deg – enda du er en av de mest intelligente mennene jeg kjenner?

Eller er det fordi jeg er nådeløs og uforutsigbar? En orkan som pisker deg i ansiktet når du forsøker å kjempe i mot for å bli stående på bena? En orkan som river ned alt du har bygget opp, rett og slett fordi jeg er slem og alltid ønsker å overgå?

Hva er det verste som kan skje, om du sier ordet og virkelig mener det?

At jeg, gjennom å oppleve deg som tydelig og trygg på egne behov og grenser, ser på deg som en mann? En mann det er verdt å kjempe for, slippe til og kanskje begjære?

Svaret er NEI.

Berøring

Jeg tørker tårene og kjenner at hjertet er fylt til randen av stolthet. Jeg kikker bort på ham i mørket og ser han er beveget. I et lite øyeblikk kjenner jeg en følelse av fellesskapet som har vært fraværende i månedsvis.

I ren refleks setter jeg meg tettere inntil ham og lar hånden hvile på låret hans.

Gud! Jeg kan ikke huske sist jeg tok på deg. Sterke, senete lår. Varmen fra huden din gjennom jeansen. Er hendene dine like varme som før?

Jeg skyver meg litt lengre frem på stolen, som for å synliggjøre at det er plass til hånden hans på ryggen min.

Se meg. Ta på meg!

Jeg kjenner en udefinerbar uro bre seg når den ene armen hans langsomt beveger seg nærmere.

Hvor lang tid kan du bruke på å nå ryggen min – kjenner du ikke at jeg sitrer etter berøring?

Der! Omsider kjenner jeg hånden hans. Den blir liggende stille mellom skulderbladene. Varmen fra hånden brenner gjennom jakken og blusen jeg har under. Jeg er sikker på at den lager et glødende avtrykk på huden min.

Jeg stryker ham på låret og håper han skjønner budskapet.

Stryk meg. Se meg. Gi meg varmen din.

Fingrene hans beveger seg forsiktig og han kiler. Han krafser meg med fingertuppene. Hurtig og gjentagende, men nølende og famlende.

Hvor mange ganger har jeg ikke fortalt deg hvordan jeg liker å bli berørt? Ta i meg så jeg kjenner det – ta meg hardt…

Jeg klemmer til på låret og fortsetter å bevege hånden min opp og ned. Hardt men ømt, lar jeg muskelmasse fylle håndflatene og trygler taust om at han skal gjøre det samme.

Jeg tør ikke se bort på ham. Jeg frykter skuffelsen jeg kommer til å kjenne når jeg oppdager at det er han som sitter der –  og at alt er som før.

Minuttene går og tristheten kommer sigende. Jeg tenker at jeg kommer til å få gnagesår om han ikke slutter – eller i det minste beveger den fordømte hånda.

Den glovarme hånden har frosset fast.

Midt under applausen klarer jeg ikke lenger å holde tilbake. Tårene presser på. Med sint og litt for høy hviskestemme, spør jeg ham om hv0rfor han ikke tar på meg slik han vet jeg elsker å bli tatt på.

Han svarer at han ikke vet. Men skynder seg å legge til at han tror det er fordi han ikke klarer å tolke om det er greit at han tar på meg.

Ikke rart, tenker jeg. Jeg er usynlig.