Inderlig berørt og sjelelig forført

Jeg har vært stille en stund. Mye har skjedd og ettertankene har vært overveldende og umulige å finne ord for.

Jeg elsker, gråter, lengter, sørger og nyter. Jeg blir sett og dyrket. Begjært og elsket.  Alt som er himmelsk når vi er sammen, er allikevel feil. Det finnes mange former for kjærlighet, og mange grunner til å bli. Og vi må bli – men ikke sammen.

Du gråt da vi hadde elsket i formiddag, mens jeg lå med hodet på brystet ditt og hørte hjertet ditt banke for meg. Du gråt fordi du aldri har hatt det bedre og fordi dette vi har, aldri kan bli vårt fullt og helt. Vi vet det begge to – at vår kjærlighet og avsindige begjær ikke kan vare. Vi lever på lånt tid.

Du har vekket meg og ser hvem jeg er. Du tåler at jeg er mye og du holder ut stillheten i meg.

Jeg er takknemlig og lykkelig ulykkelig over å kjenne at jeg ikke har glemt hvem jeg er. Jeg har bare sovet.

Jeg inderlig berørt og sjelelig forført.

Etter alle disse årene

– spør du meg fortsatt om det er greit at du tar tak i håret mitt, når vi gjør nok et mislykket forsøk på å elske. Selv om du vet at jeg elsker å bli tatt i skikkelig, også i håret.

Etter alle disse årene, har du nøyaktig samme tilnærming når du forsøker å ta på meg. Alltid med et litt usikkert kremt først, og deretter spørsmålstegn som forblir hengende i luften. Selv om du vet at jeg elsker overraskelser og at jeg savner å bli forført og brakt til det hinsidige – uten å be om det og uten å måtte si ja til at det er greit at du gjør det.

Etter alle disse årene blir jeg tappet for energi av å opptre sammen med deg i offentlige sammenhenger hvor du er stolt som få over å vise meg frem, og benytter enhver anledning til å stryke meg på ryggen. Selv om jeg fryser til is – i hvert fall innvendig – og mest av alt har lyst til å forsvinne gjennom gulvet.

Etter alle disse årene, har jeg nylig oppdaget noe nytt og fint ved deg. Selv om jeg hadde sluttet å se, ja, resignert og tenkt på deg som tom, så har jeg sett leken i deg. Små glimt riktignok. Jeg har sett en utstråling og trygghet jeg ikke har sett før, da du talte – og kanskje for første gang – turde å kreve din fortjente plass i en større sammenheng.

Etter alle disse årene, overrasket du meg i helgen – på flyet – ved å kjærtegne meg nokså indiskret på låret og mellom bena og forsøke å ta meg i gangen da vi kom hjem. Selv om de tunge bena mine snart kommer til å røre på seg, er det en lang vei å gå – uavhengig av hvilken retning de velger…

Tunge av forakt

I morges: Lei meg for å våkne alene, men glad for at du ikke var der ved siden av meg. Sur på grunn av brødsmulene på gulvet og benken. Forbanna over unnvikenheten din i går kveld da jeg ville snakke om hvordan jeg har det sammen med deg. Tunge  ben som knapt bar meg ut i dusjen, slik at jeg kunne starte dagen.

I formiddag: Lette steg i høye hæler på vei mot spennende oppgaver og mennesker som ufordrer meg. Sprudlende, ærlig, engasjert og nysgjerrig. Jeg er glad og respektert, tenkte jeg.

I ettermiddag: Tårer i øyekroken på bussen hjem. Ben som sovnet og en snikende følelse av tomhet og stillhet. Ute av bussen på vei mot hjemmet mitt, lot jeg tårene blande seg med regnet. Tunge, tunge skritt på vei fra bussen. Vaklende på høye hæler som snart ikke bærer meg mer.

I kveld: Sår innvendig og tung i kroppen. Har krøllet bena under meg for å holde så stor avstand til deg som mulig. De har sovnet og jeg vet jeg burde endre stilling, men de nekter å lystre. Endring av stilling vil bety å streife borti deg. De er som sinnet mitt – tunge av forakt for late og lite mandige deg som ikke ser hvem jeg er. Og fulle av forakt for meg selv – som velger å leve i denne stillheten som dreper meg.

Plutselig

I dag har vi hatt en av de bedre dagene sammen på flere år. Vi har vært på restaurant og kamp. Jeg har ledd masse og latt meg oppsluke av samværet med barna. Jeg har tullepratet fransk, gitt bamsene til barna ulike stemmer- og lekt med en innlevelse jeg nesten ikke husket at jeg hadde.

Jeg  kunne se stoltheten din, og du har vært galant og generøs som alltid. Du var tilstede midt i det som skjedde, men som vanlig inntok du en observerende rolle og levde på energien vi andre produserte. Jeg kunne dessuten se hva du tenkte og senere sa – at når jeg kysset, koset og strøk på barna – så kunne du kjenne langt der inne at du også savnet å nyte meg.

Da jeg møtte blikket ditt, var det som jeg fikk et skadefro behov for åpenlyst å kose mer intenst med barna. Som for å si til deg:

Se her, alt du går glipp av ved alltid å sitte på sidelinja! Dette er meg – jeg er fortsatt leken, løssluppen og nær. Ser du ikke hvor forskjellige vi er? Burde du ikke gjøre det slutt med meg? Når skal du skjønne det?

På vei til bilen strøk du meg plutselig over ryggen og sa at du savner å nyte meg.

Det første ordet jeg kom på, men ikke sa, var nei.

17.mai og grunner til å bli

Det er 17.mai og jeg går bak deg på vei til barnetoget. Observerer det usikre kroppsspråket ditt og grøsser ved tanken på å bli berørt av deg. Slik som i går, da jeg brått og uventet kjeftet på deg da du gjorde et uventet forsøk på å lekeslåss med meg. Igjen disse fingertuppene som borrer seg inn i overarmene mine, selv om jeg elsker å bli tatt i – kjenne hele hånden som berører. Hele meg.

Jeg snakker til deg og forsøker å pensle både tankene og samtalen inn på alt det fine som skjer i livene våre for tiden. Vi lykkes godt og nyter begge anerkjennelse for det vi driver med. Som ofte ellers når jeg blir ivrig og snakker om noe som opptar meg meg, så avbryter du meg. Du fullfører setningene mine, som om du vet hva jeg skal si. Nok en bekreftelse på at du hverken ser eller hører meg.

Eller kanskje du bare rett og slett blir glad for at jeg endelig snakker igjen? Jeg som elsker gode og lange samtaler blir ofte stille sammen med deg. Om du ikke hører hva jeg sier, så hør i det minste hva jeg tenker!

I dag hadde jeg trengt styrke fra deg. Jeg hadde trengt å bli holdt oppe med et fast blikk og tydelige initativ.

17.mai var en av de mest betydningsfulle og gode dagene som en del av en liten familie – da jeg var gift. Faktisk var dagen nokså ålreit i årene som skilt før vi begge (nøyaktig samtidig) fikk nye kjærester å dele dagen med. Det første året etter dere kom inn i bildet, reiste jeg bort. Det andre året jobbet jeg og det tredje året brøt jeg sammen i gråt på skolen til barna.

På skolen i dag blir jeg sittende å observere hvordan barnas far og hans kommende kone fikser og ordner. Sosialiserer og tar seg til rette. Jeg som ellers er den mest handlekraftige av oss alle fire, parkerer meg selv på en benk sammen med et annet foreldrepar. Tross den kommende konas motiver – å være snill og lydig mot sin kommende mann – så stiller hun tross alt opp med kraft og god kontaktevne. Familiene deres stiller også opp. Det gjør ekstra vondt at min ikke kan – og at din aldri gjør det.

Men ungene ér elsket av mange og virker også i dag trygge på at de er sentrum i våre univers. Settingen skaper allikevel en sår kontrast til hvordan vi to lever. Sammen er vi er sårbare, og slike dager synliggjør hvor lite som faktisk binder oss sammen. Alene har jeg merkelig nok mange, og jeg kan –  om jeg vil –  skjule sårbarheten om jeg er alene. Jeg kan jobbe, og på den måten gjøre meg usynlig – men samtidig svært betydningsfull.

På et forunderlig vis føles det dobbelt så ensomt å være ensom sammen, enn å være det alene.

Ja, jeg vet at du som leser, stadig lurer på hvorfor, ikke sant?

Hvorfor velger du å fortsette? Hva holder deg igjen?

De få som kjenner meg svært godt har flere ganger sagt ting som at jeg trenger en som skinner sammen med meg. Ikke en som står i skyggen, suger til seg og lever på gjenskinnet fra strålene mine.

Familien min mener du er alt – alt man kan ønske seg i en mann (det de selvsagt mener, er alt man kan ønske seg i en svigersønn…)

Barna elsker deg. De savner deg når du er på reise. De synes du er morsom og spennende. Og du ér spennende – med innsikt og kunnskap om de utroligste ting. At du elsker dem av hele ditt store hjerte, er hevet over enhver tvil. Du er lojal til døden, du er familiekjær og du er tidvis kvalmende stolt av den lille familien «din» – alibiet ditt. Du har oss, men fikk oss fiks ferdige.

Å leve med deg gir meg frihet til å reise og oppleve verden. Du er generøs og vil meg bare alt godt. Sammen tilbyr vi barna stabilitet og integritet. De gis mulighet til å bedrive aktiviteter  de elsker og er gode i. Det er bra for helsen min å slippe og jobbe mer enn full stilling. Jeg har mulighet til å følge den store drømmen – og jeg lykkes med den.

Slikt gjør meg godt vant. Og resignert.

Kanskje er det prisen å betale for trygghet, frihet og et godt liv for barna – det å gi slipp på tanken om en sjelefrende og inderlig fysisk nærhet.

Det finnes mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli.