Overalt

Selv om du har vært som sunket i jorden, har jeg i mange måneder – siden vi møttes for siste gang – kjent deg overalt.

Du har vært inni meg og rundt meg. I lengselen, begjæret – og i drømmene.

De siste dagene har navnet ditt vært på alles lepper, og jeg kjenner hvor inderlig du fortsatt berører meg med din kunnskap og iherdige innsats for det du tror på.  Jeg skjønner, når jeg ser og hører deg, hvordan du klarte å vekke meg for nøyaktig ett år siden. Jeg skjønner også hvorfor det er vanskelig å gå videre uten deg.

Ingenting blir noen gang som før, og jeg skulle jeg ønske at jeg klarte å lukke døren bak deg. Jeg savner berøring, men klarer ikke å slippe andre inn. Det er de sterke hendene dine jeg vil kjenne.

I morges, da jeg gjorde meg i stand til nok et intervju, tok jeg på meg den toppen du likte så godt å se meg i. Den grå og sorte  som du elsket å kle av meg, etter å ha strøket over kløften den avslører. I dag fikk den meg til å stråle fordi jeg tenkte på den gangen da ingen måtte finne oss.

Etter intervjuet tenkte jeg på hvor tungt det er å sørge og savne alene – selv om du er overalt.