Tag Archives: lengsel

Storm

14 mai

05.30

Naken og med sovevarm hud under dynen strekker jeg meg og kjenner at denne dagen kan bli god. Jeg konstaterer at det er mye fint som skjer i livet mitt, og at jeg er i ferd med å realisere en av de største drømmene. Jeg føler meg fri, rik og glad .

Mens jeg ligger slik og tenker gode tanker, trenger solen seg gjennom gardinene. Jeg smiler mens jeg tenker at det skulle tatt seg ut om jeg vrengte gardinene til side slik jeg egentlig ønsker, og ropte ut av vinduet mot sjøen , så høyt at naboene våknet:

Hei verden! Jeg er klar for deg – og nå kommer jeg og tar jeg deg med storm!

Jeg snur meg over på siden og får med ett en påminnelse om at jeg ikke er alene. Der ligger du og sover stille. Fredelig som alltid.

Jeg blir liggende å se på deg i morgenlyset og kjenner at selv om du ligger der og er så nær, så finner jeg deg ikke. Hvor er du egentlig? Hvordan kan du ligge der så upåvirket – mens stormen rir meg?

Jeg stryker meg selv over brystene og magen. Jeg lar fingrene følge hoftenes definerte krumspring, mens jeg plutselig kommer på noe mannen med båten sa til meg: Jeg skulle ønske jeg kunne male. Da skulle jeg ha malt deg mens du ligger slik på siden. Hoftene dine fremhever den store, men perfekte rumpa di . Ja, tenk, han brukte ordet stor og jeg følte meg bare enda finere. Han sa han kunnet ligge å se på meg slik i dagesvis, og at jeg gav uttrykket Rubenske kvinner en ny dimensjon.

Jeg kiler meg selv oppover armene og kjenner at brystene knopper seg. Kroppen sitrer og jeg vrir meg i lengsel under dynen.

Hvis du lengter så inderlig, hvorfor vekker du ham ikke? tenker du som leser dette. Han vil sikkert bli glad og mer enn gjerne elske med deg. Savnet hans er sikkert like stort som ditt.

Jeg savner og lengter. Men ikke etter deg som ligger ved siden av meg, og som kanskje finnes et sted langt der inne i skallet ditt. Jeg har gitt opp å lete etter deg. Bevares. Du tenner på meg. Du begjærer meg. Du beundrer meg og du lar meg gjerne forføre. Jeg er alltid i førersetet og du gjør alltid som du blir bedt om. Jeg tror du nyter det.

Men jeg vil ikke be.

Jeg vil overraskes mens jeg lager middag. Jeg vil sovne inntil, for så å våkne av begjær og varm pust i øret. Jeg vil ligge på armen i sofaen og snakke om bøker jeg har lest og filmer jeg har lyst til å se. Jeg vil kline i timesvis. Jeg vil holdes rundt av sterke armer som ikke spør om lov først. Jeg vil stryke over deilig kropp. Og hvile hodet mitt på en brystkasse mens jeg lytter til et hjerte som dunker kraftig. Et hjerte som er berørt.

Jeg vil bli  kroppslig og sjelelig forført. Jeg vil tas med storm.

Berøring

10 mai

Jeg tørker tårene og kjenner at hjertet er fylt til randen av stolthet. Jeg kikker bort på ham i mørket og ser han er beveget. I et lite øyeblikk kjenner jeg en følelse av fellesskapet som har vært fraværende i månedsvis.

I ren refleks setter jeg meg tettere inntil ham og lar hånden hvile på låret hans.

Gud! Jeg kan ikke huske sist jeg tok på deg. Sterke, senete lår. Varmen fra huden din gjennom jeansen. Er hendene dine like varme som før?

Jeg skyver meg litt lengre frem på stolen, som for å synliggjøre at det er plass til hånden hans på ryggen min.

Se meg. Ta på meg!

Jeg kjenner en udefinerbar uro bre seg når den ene armen hans langsomt beveger seg nærmere.

Hvor lang tid kan du bruke på å nå ryggen min – kjenner du ikke at jeg sitrer etter berøring?

Der! Omsider kjenner jeg hånden hans. Den blir liggende stille mellom skulderbladene. Varmen fra hånden brenner gjennom jakken og blusen jeg har under. Jeg er sikker på at den lager et glødende avtrykk på huden min.

Jeg stryker ham på låret og håper han skjønner budskapet.

Stryk meg. Se meg. Gi meg varmen din.

Fingrene hans beveger seg forsiktig og han kiler. Han krafser meg med fingertuppene. Hurtig og gjentagende, men nølende og famlende.

Hvor mange ganger har jeg ikke fortalt deg hvordan jeg liker å bli berørt? Ta i meg så jeg kjenner det – ta meg hardt…

Jeg klemmer til på låret og fortsetter å bevege hånden min opp og ned. Hardt men ømt, lar jeg muskelmasse fylle håndflatene og trygler taust om at han skal gjøre det samme.

Jeg tør ikke se bort på ham. Jeg frykter skuffelsen jeg kommer til å kjenne når jeg oppdager at det er han som sitter der –  og at alt er som før.

Minuttene går og tristheten kommer sigende. Jeg tenker at jeg kommer til å få gnagesår om han ikke slutter – eller i det minste beveger den fordømte hånda.

Den glovarme hånden har frosset fast.

Midt under applausen klarer jeg ikke lenger å holde tilbake. Tårene presser på. Med sint og litt for høy hviskestemme, spør jeg ham om hv0rfor han ikke tar på meg slik han vet jeg elsker å bli tatt på.

Han svarer at han ikke vet. Men skynder seg å legge til at han tror det er fordi han ikke klarer å tolke om det er greit at han tar på meg.

Ikke rart, tenker jeg. Jeg er usynlig.