Tag Archives: Plutselig

Plutselig

21 mai

I dag har vi hatt en av de bedre dagene sammen på flere år. Vi har vært på restaurant og kamp. Jeg har ledd masse og latt meg oppsluke av samværet med barna. Jeg har tullepratet fransk, gitt bamsene til barna ulike stemmer- og lekt med en innlevelse jeg nesten ikke husket at jeg hadde.

Jeg  kunne se stoltheten din, og du har vært galant og generøs som alltid. Du var tilstede midt i det som skjedde, men som vanlig inntok du en observerende rolle og levde på energien vi andre produserte. Jeg kunne dessuten se hva du tenkte og senere sa – at når jeg kysset, koset og strøk på barna – så kunne du kjenne langt der inne at du også savnet å nyte meg.

Da jeg møtte blikket ditt, var det som jeg fikk et skadefro behov for åpenlyst å kose mer intenst med barna. Som for å si til deg:

Se her, alt du går glipp av ved alltid å sitte på sidelinja! Dette er meg – jeg er fortsatt leken, løssluppen og nær. Ser du ikke hvor forskjellige vi er? Burde du ikke gjøre det slutt med meg? Når skal du skjønne det?

På vei til bilen strøk du meg plutselig over ryggen og sa at du savner å nyte meg.

Det første ordet jeg kom på, men ikke sa, var nei.