Overalt

Selv om du har vært som sunket i jorden, har jeg i mange måneder – siden vi møttes for siste gang – kjent deg overalt.

Du har vært inni meg og rundt meg. I lengselen, begjæret – og i drømmene.

De siste dagene har navnet ditt vært på alles lepper, og jeg kjenner hvor inderlig du fortsatt berører meg med din kunnskap og iherdige innsats for det du tror på.  Jeg skjønner, når jeg ser og hører deg, hvordan du klarte å vekke meg for nøyaktig ett år siden. Jeg skjønner også hvorfor det er vanskelig å gå videre uten deg.

Ingenting blir noen gang som før, og jeg skulle jeg ønske at jeg klarte å lukke døren bak deg. Jeg savner berøring, men klarer ikke å slippe andre inn. Det er de sterke hendene dine jeg vil kjenne.

I morges, da jeg gjorde meg i stand til nok et intervju, tok jeg på meg den toppen du likte så godt å se meg i. Den grå og sorte  som du elsket å kle av meg, etter å ha strøket over kløften den avslører. I dag fikk den meg til å stråle fordi jeg tenkte på den gangen da ingen måtte finne oss.

Etter intervjuet tenkte jeg på hvor tungt det er å sørge og savne alene – selv om du er overalt.

Plutselig

I dag har vi hatt en av de bedre dagene sammen på flere år. Vi har vært på restaurant og kamp. Jeg har ledd masse og latt meg oppsluke av samværet med barna. Jeg har tullepratet fransk, gitt bamsene til barna ulike stemmer- og lekt med en innlevelse jeg nesten ikke husket at jeg hadde.

Jeg  kunne se stoltheten din, og du har vært galant og generøs som alltid. Du var tilstede midt i det som skjedde, men som vanlig inntok du en observerende rolle og levde på energien vi andre produserte. Jeg kunne dessuten se hva du tenkte og senere sa – at når jeg kysset, koset og strøk på barna – så kunne du kjenne langt der inne at du også savnet å nyte meg.

Da jeg møtte blikket ditt, var det som jeg fikk et skadefro behov for åpenlyst å kose mer intenst med barna. Som for å si til deg:

Se her, alt du går glipp av ved alltid å sitte på sidelinja! Dette er meg – jeg er fortsatt leken, løssluppen og nær. Ser du ikke hvor forskjellige vi er? Burde du ikke gjøre det slutt med meg? Når skal du skjønne det?

På vei til bilen strøk du meg plutselig over ryggen og sa at du savner å nyte meg.

Det første ordet jeg kom på, men ikke sa, var nei.

Storm

05.30

Naken og med sovevarm hud under dynen strekker jeg meg og kjenner at denne dagen kan bli god. Jeg konstaterer at det er mye fint som skjer i livet mitt, og at jeg er i ferd med å realisere en av de største drømmene. Jeg føler meg fri, rik og glad .

Mens jeg ligger slik og tenker gode tanker, trenger solen seg gjennom gardinene. Jeg smiler mens jeg tenker at det skulle tatt seg ut om jeg vrengte gardinene til side slik jeg egentlig ønsker, og ropte ut av vinduet mot sjøen , så høyt at naboene våknet:

Hei verden! Jeg er klar for deg – og nå kommer jeg og tar jeg deg med storm!

Jeg snur meg over på siden og får med ett en påminnelse om at jeg ikke er alene. Der ligger du og sover stille. Fredelig som alltid.

Jeg blir liggende å se på deg i morgenlyset og kjenner at selv om du ligger der og er så nær, så finner jeg deg ikke. Hvor er du egentlig? Hvordan kan du ligge der så upåvirket – mens stormen rir meg?

Jeg stryker meg selv over brystene og magen. Jeg lar fingrene følge hoftenes definerte krumspring, mens jeg plutselig kommer på noe mannen med båten sa til meg: Jeg skulle ønske jeg kunne male. Da skulle jeg ha malt deg mens du ligger slik på siden. Hoftene dine fremhever den store, men perfekte rumpa di . Ja, tenk, han brukte ordet stor og jeg følte meg bare enda finere. Han sa han kunnet ligge å se på meg slik i dagesvis, og at jeg gav uttrykket Rubenske kvinner en ny dimensjon.

Jeg kiler meg selv oppover armene og kjenner at brystene knopper seg. Kroppen sitrer og jeg vrir meg i lengsel under dynen.

Hvis du lengter så inderlig, hvorfor vekker du ham ikke? tenker du som leser dette. Han vil sikkert bli glad og mer enn gjerne elske med deg. Savnet hans er sikkert like stort som ditt.

Jeg savner og lengter. Men ikke etter deg som ligger ved siden av meg, og som kanskje finnes et sted langt der inne i skallet ditt. Jeg har gitt opp å lete etter deg. Bevares. Du tenner på meg. Du begjærer meg. Du beundrer meg og du lar meg gjerne forføre. Jeg er alltid i førersetet og du gjør alltid som du blir bedt om. Jeg tror du nyter det.

Men jeg vil ikke be.

Jeg vil overraskes mens jeg lager middag. Jeg vil sovne inntil, for så å våkne av begjær og varm pust i øret. Jeg vil ligge på armen i sofaen og snakke om bøker jeg har lest og filmer jeg har lyst til å se. Jeg vil kline i timesvis. Jeg vil holdes rundt av sterke armer som ikke spør om lov først. Jeg vil stryke over deilig kropp. Og hvile hodet mitt på en brystkasse mens jeg lytter til et hjerte som dunker kraftig. Et hjerte som er berørt.

Jeg vil bli  kroppslig og sjelelig forført. Jeg vil tas med storm.

Mannen med båten

Sms-samtale i formiddag:

Mannen med båten: Det er sol og varmere. Jeg har satt ut båten og det får meg til å tenke på deg i hvit sommerkjole på brygga – med håret løst og duvende bryster i den dype utrigningen. Noe nytt hos deg siden i fjor sommer, er du fortsatt samboer?

Jeg: Hei 🙂 Så du tenker på meg i år også. Jeg tenkte i går, at det blir ikke sommer før jeg hører fra deg. Her er det forøvrig status quo på hjemmefronten. Hva med deg?

Mannen med båten: Jeg tenker oftere på deg enn jeg vil innrømme. Jeg har blitt samboer siden sist. Kan jeg ringe deg nå?

Jeg: Ja, gjør det!

Telefonsamtale i formiddag:

Mannen med båten: Du har den samme stemmen som før – så godt å høre deg! Tenk, et år siden sist og åtte siden første gang.

Jeg: Jeg er glad du ringte, jeg trengte å høre stemmen din. Har tenkt masse på deg i det siste. Jeg har til og med blogget om deg!

Mannen med båten: Oj, ja det må jeg si! Hva skyldes den æren?

Jeg: At jeg aldri kommer til å glemme deg.

Mannen med båten: Ingen av oss kan glemme. Den første natten i båten, dagen etterpå… Redselen for at jeg aldri skulle få  se deg igjen. De desperate meldingene mine, som jeg var livredd for at skulle bli oppdaget. Jeg visste det allerede da – at du er en som aldri kommer til å forsvinne fra tankene mine. Husker du da vi elsket på bilpanseret i skogen?

Jeg: Mhm. Du hadde hentet en vaskemaskin med lånebil og fikk griset til den dyre dressen din på bilen min. Jeg lurer fortsatt på om noen hørte meg rope i skogen den formiddagen.

Mannen med båten: Jeg glemmer aldri leken vår. Som da du ikke fikk lov til å barbere deg nedentil før jeg fikk gjøre det selv. På badegulvet, etter å ha badet deg og gredd håret ditt. Husker du det?

Jeg: Du, jeg vet ikke om jeg har godt av å rippe opp i dette!

Mannen med båten: Jeg klarer ikke å la være. Hvorfor ble det ikke oss to, hvorfor er det ikke du som skal være med meg ut i båten til helgen? Du, jeg må treffe deg igjen. Bare én gang?

Jeg: Lysten er der med en gang jeg ser navnet ditt i innboksen på mobilen. Jeg rødmer, skjelver og blir våt under skjørtet. Men…jeg vet ikke om jeg tør. Jeg er sulten og jeg savner. Jeg er urørt nå…

Tanke vs handling

Hun: Har du sett hvor fint det ble med de nye gardinene på soverommet?

Han: Nei, jeg satt akkurat og tenkte på at jeg burde gå å sjekke det.

Hun: Hvis vi skal be noen hit på 17.mai, så burde hagen være i orden først.

Han: Ja, jeg tenkte på det i forrige uke, at jeg snart burde komme i gang.

Hun: Når skal du ringe søsteren din og gratulere med barnet hun fikk for 2 uker siden?

Han: Du sier noe, jeg har tenkt jeg skal gjøre det, men…

I dag kom han hjem etter flere dager på reisefot. Etter middagen sier han, i det jeg reiser meg: Jeg satt her og tenkte på at jeg skulle gi deg en klem, jeg?

Javel? Hvorfor gjør du det ikke bare (for svingende)?

Savnet var bare en illusjon.

Speil

Enkelte dager når han er ute og reiser, så forsøker jeg å innbille meg at jeg savner ham. Som i dag, i bilen på vei hjem fra helgetur – med barna i baksetet.

I små øyeblikk, mens den kraftigste regnbuen jeg har sett, lyste opp himmelen og det så ut som vi var i ferd med å kjøre rett inn i den, så jeg for meg alt jeg har – og jeg innså at jeg savner å savne noen.

Friske og veltilpassede skilsmissebarn, gode venner, fint nok hus, bra økonomi, fancy bil, god jobb med enda bedre utsikter, peis, hage, familie, reiser, bøker, dyp sofa, vin og ord.

Det er ikke sjelden jeg får høre at jeg har alt man kan drømme om og mer til. Jo, jeg er takknemlig. Bevares.

Når du tenker; hun glemte å sette opp en samboer som elsker henne, på listen over alt hun har, så tenker jeg at jeg mangler noe –  men at du selvsagt har rett. Kanskje endrer jeg teksten og setter ham opp over alt jeg har. For jeg har ham jo. Virkelig. Kanskje mer enn jeg ønsker, og kanskje er det derfor jeg ikke orker å se ordet samboer på listen akkurat nå.

Jeg liker å tenke om livet mitt at;  nei, jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting. Mesteparten av tiden er det helt sant. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så kan jeg nesten – når som helst – overveldes av en inderlig tristhet og tomhet. For sannheten er at jeg mangler noe – et speil.

Selvsagt, tenker du. Forfengelig som hun er. Enkelte skal alltid be om mer selv om de har mye, sier moren min.

Jeg mangler det magiske speilet som bekrefter nærheten, gleden, engasjementet, sorgen og sinnet – når jeg ser inn i det. Speilet som sender magiske stråler tilbake når jeg stråler. Som viser meg skifte av ansiktsuttrykk når jeg forteller engasjert om noe som er viktig for meg – noe som kanskje er både sjokkerende og morsomt. Som med fasthet speiler nysgjerrige øyne som ønsker å nå inn til meg, og som ønsker å vite hva jeg tenkte da jeg leste Mannen som kledde seg naken for sin elskede. Øyne som spør om hvorfor jeg gråt da jeg var ferdig med boken.

Et speil som reflekterer spørrende og krevende øyne som stiller spørsmålstegn ved mitt enorme behov for alenetid, som krever min deltagelse og mitt engasjement. Som henter meg tilbake til virkeligheten og ikke alltid gir meg rett.

Speilet som fanger opp og reflekterer det fandenivoldske begjæret som driver meg til vanvidd og som jeg ikke lenger vet hvor jeg skal gjøre av.

Så jeg innbiller meg at jeg savner ham.