I morges våknet jeg med en hånd om det ene brystet, og da jeg snudde meg rundt, så jeg deg ligge snorkende og livløs ved siden av meg. Som vanlig. Det var min egen hånd som favnet den knoppede brystvorten – der jeg lå fuktig mellom bena.
Så du virker – du er ikke død? spurte jeg kroppen.
Naken, foran speilet noen minutter senere, lot jeg den ene hånden vandre fra halsgropen, til munnen, ned langs halsen og over brystene – som knoppet seg igjen. Dere holder dere godt, tenkte jeg og lot hånden vandre videre over den altfor myke magen med strekkmerker.
Deretter lot jeg fingrene vandre over hoftekammen, som fortsatt er tydelig definert, mens jeg sendte Mannen med båtenen inderlig tanke.
Med øynene igjen, lot jeg fingrene løpe over rumpesprekken, og kjente straks en kraftig sammentrekning i mellomgulvet og at fuktigheten mellom bena vendte tilbake. Alt mens jeg tenkte på varme pust i nakken. Deilig munn på vandring nedover ryggen min – som den gangen på kontoret i den høye bygningen, hvor det var umulig å forbli stille. Den gangen jeg stod bøyd over kontorpulten.
I det fingrene fant sin vei mellom bena mine, hørte jeg meg selv sukke høyt i et snev av nytelse. Kroppen rykket til og jeg åpnet øynene. Et tungt sukk fant sin vei ut av lukket munn. I sorg denne gang – over ikke å kjenne personen jeg så i speilet. Hun med det intetsigende blikket som rødmet brydd over sin egen og plutselige nytelse.
Urørt, sa jeg høyt til speilbildet og kjente tårene komme. Jeg er urørt nå, og kjenner slettes ingen glede over å vite hvordan det kjennes når brystet mitt fyller en hånd. Heller ikke over å vite at leppene mine en gang har drevet til vanvidd, eller at den store rumpa mi har vært uimotståelig.
Jeg er redd jeg forblir det nå. Urørt.
Ettertanker 
Sist kommentert