17.mai og grunner til å bli

Det er 17.mai og jeg går bak deg på vei til barnetoget. Observerer det usikre kroppsspråket ditt og grøsser ved tanken på å bli berørt av deg. Slik som i går, da jeg brått og uventet kjeftet på deg da du gjorde et uventet forsøk på å lekeslåss med meg. Igjen disse fingertuppene som borrer seg inn i overarmene mine, selv om jeg elsker å bli tatt i – kjenne hele hånden som berører. Hele meg.

Jeg snakker til deg og forsøker å pensle både tankene og samtalen inn på alt det fine som skjer i livene våre for tiden. Vi lykkes godt og nyter begge anerkjennelse for det vi driver med. Som ofte ellers når jeg blir ivrig og snakker om noe som opptar meg meg, så avbryter du meg. Du fullfører setningene mine, som om du vet hva jeg skal si. Nok en bekreftelse på at du hverken ser eller hører meg.

Eller kanskje du bare rett og slett blir glad for at jeg endelig snakker igjen? Jeg som elsker gode og lange samtaler blir ofte stille sammen med deg. Om du ikke hører hva jeg sier, så hør i det minste hva jeg tenker!

I dag hadde jeg trengt styrke fra deg. Jeg hadde trengt å bli holdt oppe med et fast blikk og tydelige initativ.

17.mai var en av de mest betydningsfulle og gode dagene som en del av en liten familie – da jeg var gift. Faktisk var dagen nokså ålreit i årene som skilt før vi begge (nøyaktig samtidig) fikk nye kjærester å dele dagen med. Det første året etter dere kom inn i bildet, reiste jeg bort. Det andre året jobbet jeg og det tredje året brøt jeg sammen i gråt på skolen til barna.

På skolen i dag blir jeg sittende å observere hvordan barnas far og hans kommende kone fikser og ordner. Sosialiserer og tar seg til rette. Jeg som ellers er den mest handlekraftige av oss alle fire, parkerer meg selv på en benk sammen med et annet foreldrepar. Tross den kommende konas motiver – å være snill og lydig mot sin kommende mann – så stiller hun tross alt opp med kraft og god kontaktevne. Familiene deres stiller også opp. Det gjør ekstra vondt at min ikke kan – og at din aldri gjør det.

Men ungene ér elsket av mange og virker også i dag trygge på at de er sentrum i våre univers. Settingen skaper allikevel en sår kontrast til hvordan vi to lever. Sammen er vi er sårbare, og slike dager synliggjør hvor lite som faktisk binder oss sammen. Alene har jeg merkelig nok mange, og jeg kan –  om jeg vil –  skjule sårbarheten om jeg er alene. Jeg kan jobbe, og på den måten gjøre meg usynlig – men samtidig svært betydningsfull.

På et forunderlig vis føles det dobbelt så ensomt å være ensom sammen, enn å være det alene.

Ja, jeg vet at du som leser, stadig lurer på hvorfor, ikke sant?

Hvorfor velger du å fortsette? Hva holder deg igjen?

De få som kjenner meg svært godt har flere ganger sagt ting som at jeg trenger en som skinner sammen med meg. Ikke en som står i skyggen, suger til seg og lever på gjenskinnet fra strålene mine.

Familien min mener du er alt – alt man kan ønske seg i en mann (det de selvsagt mener, er alt man kan ønske seg i en svigersønn…)

Barna elsker deg. De savner deg når du er på reise. De synes du er morsom og spennende. Og du ér spennende – med innsikt og kunnskap om de utroligste ting. At du elsker dem av hele ditt store hjerte, er hevet over enhver tvil. Du er lojal til døden, du er familiekjær og du er tidvis kvalmende stolt av den lille familien «din» – alibiet ditt. Du har oss, men fikk oss fiks ferdige.

Å leve med deg gir meg frihet til å reise og oppleve verden. Du er generøs og vil meg bare alt godt. Sammen tilbyr vi barna stabilitet og integritet. De gis mulighet til å bedrive aktiviteter  de elsker og er gode i. Det er bra for helsen min å slippe og jobbe mer enn full stilling. Jeg har mulighet til å følge den store drømmen – og jeg lykkes med den.

Slikt gjør meg godt vant. Og resignert.

Kanskje er det prisen å betale for trygghet, frihet og et godt liv for barna – det å gi slipp på tanken om en sjelefrende og inderlig fysisk nærhet.

Det finnes mange former for kjærlighet og mange grunner til å bli.