Dagen er vond som et stort åpent sår og jeg slutter ikke å blø.
Jeg er lei meg, sint, savner ungene og tviler på fremtiden. Jeg mangler inspirasjon og lengter, samtidig som jeg oppriktig tror at jeg aldri kommer til å kle meg naken for en mann igjen. Jeg gråter ved tanken.
Jeg er lei meg, men bryr meg ikke. Jeg gir opp og lar det skje.
Jeg visner og er i forfall.
Berør meg – så jeg blir synlig igjen.
Ettertanker 
Vit at i morgen kan være en helt annen dag og at plasteret kan være de minste ting. Hent fram evnen din til å glede deg over det lille. Pust selv glør i entusiasmen og synligheten din! Det vet jeg du klarer. Plukk bort det visne og gled deg over å være så flott som du er! *spark bak og stor klem* =o)
Skal vokte meg vel for å fremstå som sutrete, men dette har dratt seg på på over tid – og da jeg stod opp i morges, så var «alt» der fortsatt.
Kan du ta sats og sparke en gang til – litt hardere, tror du?
😉
Nah, jeg vil ikke sparke en gang til, for innimellom må man få lov til å «sutre» litt. Særlig når man gjør det så vakkert som du. =o) Håper dagen i dag blir bedre, kjære.
De er fryktelig slitsomme de der dagene…….
De vonde dagene er virkelig vonde. De dagene da alt virker meningsløst. Men din verden er full av mening. Alt du gjør, alt du står for, og alt du betyr for alle oss andre. Det gir mening – og jeg håper det gir deg styrke også!