Overalt

Selv om du har vært som sunket i jorden, har jeg i mange måneder – siden vi møttes for siste gang – kjent deg overalt.

Du har vært inni meg og rundt meg. I lengselen, begjæret – og i drømmene.

De siste dagene har navnet ditt vært på alles lepper, og jeg kjenner hvor inderlig du fortsatt berører meg med din kunnskap og iherdige innsats for det du tror på.  Jeg skjønner, når jeg ser og hører deg, hvordan du klarte å vekke meg for nøyaktig ett år siden. Jeg skjønner også hvorfor det er vanskelig å gå videre uten deg.

Ingenting blir noen gang som før, og jeg skulle jeg ønske at jeg klarte å lukke døren bak deg. Jeg savner berøring, men klarer ikke å slippe andre inn. Det er de sterke hendene dine jeg vil kjenne.

I morges, da jeg gjorde meg i stand til nok et intervju, tok jeg på meg den toppen du likte så godt å se meg i. Den grå og sorte  som du elsket å kle av meg, etter å ha strøket over kløften den avslører. I dag fikk den meg til å stråle fordi jeg tenkte på den gangen da ingen måtte finne oss.

Etter intervjuet tenkte jeg på hvor tungt det er å sørge og savne alene – selv om du er overalt.

Med hjertet i karmen

Jeg er matt i lakken og hjertet sprenges.

Jeg har forsøkt lenge nå – å lukke en dør. Jeg er sliten i armene og melkesyren er invalidiserende.

Hver gang jeg forsøker å smekke den igjen – og jeg har vært ganske nære ved å lykkes – så spretter den opp. Når jeg minst aner det.

Det er klisterhjertet som står i veien.

En dag skal det rives løs og døren boltes igjen, det vet jeg.

Inderlig berørt og sjelelig forført

Jeg har vært stille en stund. Mye har skjedd og ettertankene har vært overveldende og umulige å finne ord for.

Jeg elsker, gråter, lengter, sørger og nyter. Jeg blir sett og dyrket. Begjært og elsket.  Alt som er himmelsk når vi er sammen, er allikevel feil. Det finnes mange former for kjærlighet, og mange grunner til å bli. Og vi må bli – men ikke sammen.

Du gråt da vi hadde elsket i formiddag, mens jeg lå med hodet på brystet ditt og hørte hjertet ditt banke for meg. Du gråt fordi du aldri har hatt det bedre og fordi dette vi har, aldri kan bli vårt fullt og helt. Vi vet det begge to – at vår kjærlighet og avsindige begjær ikke kan vare. Vi lever på lånt tid.

Du har vekket meg og ser hvem jeg er. Du tåler at jeg er mye og du holder ut stillheten i meg.

Jeg er takknemlig og lykkelig ulykkelig over å kjenne at jeg ikke har glemt hvem jeg er. Jeg har bare sovet.

Jeg inderlig berørt og sjelelig forført.

Urørt

I morges våknet jeg med en hånd om det ene brystet, og da jeg snudde meg rundt, så jeg deg ligge snorkende og livløs ved siden av meg. Som vanlig. Det var min egen hånd som favnet den knoppede brystvorten – der jeg lå fuktig mellom bena.

Så du virker – du er ikke død? spurte jeg kroppen.

Naken, foran speilet noen minutter senere, lot jeg den ene hånden vandre fra halsgropen, til munnen, ned langs halsen og over brystene – som knoppet seg igjen. Dere holder dere godt, tenkte jeg og lot hånden vandre videre over den altfor myke magen med strekkmerker.

Deretter lot jeg fingrene vandre over hoftekammen, som fortsatt er tydelig definert, mens jeg sendte Mannen med båtenen inderlig tanke.

Med øynene igjen, lot jeg fingrene løpe over rumpesprekken, og kjente straks en kraftig sammentrekning i mellomgulvet og at fuktigheten mellom bena vendte tilbake. Alt mens jeg tenkte på varme pust i nakken. Deilig munn på vandring nedover ryggen min – som den gangen på kontoret i den høye bygningen, hvor det var umulig å forbli stille. Den gangen jeg stod bøyd over kontorpulten.

I det fingrene fant sin vei mellom bena mine, hørte jeg meg selv sukke høyt i et snev av nytelse. Kroppen rykket til og jeg åpnet øynene. Et tungt sukk fant sin vei ut av lukket munn. I sorg denne gang – over ikke å kjenne personen jeg så i speilet. Hun med det intetsigende blikket som rødmet brydd over sin egen og plutselige nytelse.

Urørt, sa jeg høyt til speilbildet og kjente tårene komme. Jeg er urørt nå, og kjenner slettes ingen glede over å vite hvordan det kjennes når brystet mitt fyller en hånd. Heller ikke over å vite at leppene mine en gang har drevet til vanvidd, eller at den store rumpa mi har vært uimotståelig.

Jeg er redd jeg forblir det nå. Urørt.

Etter alle disse årene

– spør du meg fortsatt om det er greit at du tar tak i håret mitt, når vi gjør nok et mislykket forsøk på å elske. Selv om du vet at jeg elsker å bli tatt i skikkelig, også i håret.

Etter alle disse årene, har du nøyaktig samme tilnærming når du forsøker å ta på meg. Alltid med et litt usikkert kremt først, og deretter spørsmålstegn som forblir hengende i luften. Selv om du vet at jeg elsker overraskelser og at jeg savner å bli forført og brakt til det hinsidige – uten å be om det og uten å måtte si ja til at det er greit at du gjør det.

Etter alle disse årene blir jeg tappet for energi av å opptre sammen med deg i offentlige sammenhenger hvor du er stolt som få over å vise meg frem, og benytter enhver anledning til å stryke meg på ryggen. Selv om jeg fryser til is – i hvert fall innvendig – og mest av alt har lyst til å forsvinne gjennom gulvet.

Etter alle disse årene, har jeg nylig oppdaget noe nytt og fint ved deg. Selv om jeg hadde sluttet å se, ja, resignert og tenkt på deg som tom, så har jeg sett leken i deg. Små glimt riktignok. Jeg har sett en utstråling og trygghet jeg ikke har sett før, da du talte – og kanskje for første gang – turde å kreve din fortjente plass i en større sammenheng.

Etter alle disse årene, overrasket du meg i helgen – på flyet – ved å kjærtegne meg nokså indiskret på låret og mellom bena og forsøke å ta meg i gangen da vi kom hjem. Selv om de tunge bena mine snart kommer til å røre på seg, er det en lang vei å gå – uavhengig av hvilken retning de velger…

Tunge av forakt

I morges: Lei meg for å våkne alene, men glad for at du ikke var der ved siden av meg. Sur på grunn av brødsmulene på gulvet og benken. Forbanna over unnvikenheten din i går kveld da jeg ville snakke om hvordan jeg har det sammen med deg. Tunge  ben som knapt bar meg ut i dusjen, slik at jeg kunne starte dagen.

I formiddag: Lette steg i høye hæler på vei mot spennende oppgaver og mennesker som ufordrer meg. Sprudlende, ærlig, engasjert og nysgjerrig. Jeg er glad og respektert, tenkte jeg.

I ettermiddag: Tårer i øyekroken på bussen hjem. Ben som sovnet og en snikende følelse av tomhet og stillhet. Ute av bussen på vei mot hjemmet mitt, lot jeg tårene blande seg med regnet. Tunge, tunge skritt på vei fra bussen. Vaklende på høye hæler som snart ikke bærer meg mer.

I kveld: Sår innvendig og tung i kroppen. Har krøllet bena under meg for å holde så stor avstand til deg som mulig. De har sovnet og jeg vet jeg burde endre stilling, men de nekter å lystre. Endring av stilling vil bety å streife borti deg. De er som sinnet mitt – tunge av forakt for late og lite mandige deg som ikke ser hvem jeg er. Og fulle av forakt for meg selv – som velger å leve i denne stillheten som dreper meg.

Forfall

Dagen er vond som et stort åpent sår og jeg slutter ikke å blø.

Jeg er lei meg, sint, savner ungene og tviler på fremtiden. Jeg mangler inspirasjon og lengter, samtidig som jeg oppriktig tror at jeg aldri kommer til å kle meg naken for en mann igjen. Jeg gråter ved tanken.

Jeg er lei meg, men bryr meg ikke. Jeg  gir opp og lar det skje.

Jeg visner og er i forfall.

Berør meg –  så jeg blir synlig igjen.

Hva som helst = ingenting

Har du noen gang lett etter deg selv – den du en gang var og i små glimt fortsatt tror du er?

Jeg befinner meg i romantikkens høyborg, og er omgitt av tango og middelhavets innbydende rytmer som i skjønn forening – og når som helst – kan få meg til å rødme og sitte urolig ytterst på stolen. Noe som nylig skjedde og som fikk meg til å si:

«Se på ham på verandaen der oppe! Han kan trygt sies å ha bevegelsene og rytmen inne. Tenk å kunne bevege seg slik!?»

Jeg peker på en mørk og kraftig mann, som skåler og ler høyt, men innimellom overgir seg til tonene av Cirque Du Soleil’s sensuelle Querer. Jeg nyter synet, og har rukket å falle i syndige tanker da du uventet svarer på kommentaren min:

«Ser mer ut som et mislykket forsøk på Break Dance spør du meg»

Jeg kjenner at lyset i ansiktet mitt slukner. Neste gang jeg går forbi speilet i gangen, ser jeg at gnisten jeg kjente et snev av tidligere, er borte. Kanskje for alltid. Jeg leter, men finner ikke annet enn sjelelig og kroppslig forfall. Jeg  går med tunge og uengasjerte bevegelser mot sengen.

Under det tynne lakenet går det en faen i meg. Jeg begynner å snakke om dagens hendelser på stranden – om franske, italienske og greske par. Om intimiteten dem i mellom. Om hvordan de deler alt – til og med solseng. Jeg snakker i vei om hvordan Hun er hans gudinne – uansett størrelse og øvrig ytre. Jeg merker at du vrir deg ubekvemt under lakenet ditt, men jeg klarer ikke holde tilbake – det du vet må komme.

Jeg sier at jeg savner å ha det slik – at jeg er så mye mer enn jeg klarer å være sammen med deg, slik vi har det nå – og kanskje alltid har hatt det. At jeg savner intimiteten og nærheten vi aldri har hatt, men som vi antagelig begge er fylt av på ulikt vis.

Du svarer det samme som du alltid gjør, at du også savner nærhet og spenning og at jeg bare må si hva du skal gjøre – du er nemlig villig til å gjøre hva som helst for meg, du. Det er faktisk ikke noe annet du vil enn at vi skal ha det bra, sier du og sovner før jeg får svart – med hånda di triumferende og tung som et blylodd på hoftekammen min. Vel vitende, tror du, om at jeg er din.

Når vi våkner i morgen kommer jeg fortsatt til å være fylt av et ubestemmelig «noe». Med utfordrende stemme presenterer jeg mitt høyeste ønske – å dra til Buenos Aires for å lære og danse tango. Du kommer til å svare – uten å kommentere ønsket mitt, og på ditt sedvanlige monotone vis – at du godt kan dra dit for å gå på fotballkamp.

Hva som helst, hva som helst, hva som helst. Om jeg virkelig hadde kunnet få ønske meg hva som helst, så hadde jeg ønsket at du ble en annen – bare for en liten stund. En som vil danse tango, lede og forføre meg. Elske meg lidenskapelig og knulle meg lenge uten å spørre forsiktig og nølende om tillatelse.

Tårene kommer til å trille når jeg ser meg selv i speilet på badet, og nok en gang konstaterer at hva som helst i praksis er ingenting.

Du kom til meg i natt, igjen

Denne gangen ruslet vi med hver vår bok i den hånda som ikke holdt i den andre – langs en elv med frodig natur rundt oss.

Jeg erindrer å være fylt av latter. Og at det  samtidig rådet en deilig stillhet mellom oss da du kikket skrått bort på meg og holdt igjen hånden min, som et hemmelig tegn på at jeg skulle stoppe.

Kroppen min reagerte umiddelbart, og varm i kinnene mistet jeg boken på bakken. I det jeg smilende skulle bøye meg ned for å ta den opp, la du armene rundt meg og hodet mitt falt som den naturligste ting i verden mot skulderen din. Ansiktet mitt søkte halsgropen din. Du luktet mann.

Jeg smilte i søvne og rakk akkurat å tenke at ansiktet mitt passer perfekt i gropen din – og at jeg har lyst til å bli stående slik for alltid, så var du borte.

Som tidligere våknet jeg med en følelse av at du er virkelig. At vi har møttes. At du ser hvem jeg er.

Finnes du – og hva vil du meg?

Drøm

Følgende har jeg drømt ved flere anledninger og senest i morges. Jeg lurer på om du finnes og om jeg noensinne vil oppleve begjær og nærhet – på denne måten – igjen.

Som berusede, danser vi lykkelige gjennom natten. Kropper som berører hverandre i en bøljende rytme som bare er vår. Alltid vår. Nattens kulde lager hvitt dun av åndedragene dine, og stjernene ler sammen med oss – i vår ville og gale kjærlighet.

Hånden min hvilte nettopp på låret ditt. I skyggen av et bord fullt av tomme vinglass og verkende drømmer om nærhet og naken skjelvende hud. Paret ved siden av oss var usikre og spørrende ovenfor hverandre. Fortsatt med det første blikkets sårbarhet hengende i luften mellom seg. Så vakkert.

Jeg kunne se i øynene dine at du ville leke – inspirert av den våte lengselen på den unge kvinnens lepper. Vi så begge lysten som fikk øynene hennes til å utvide seg, og pusten til å lyde som dempede stønn fra halvåpne munner.

Inspirert av det vakre paret lekte vi at vi aldri hadde møtt hverandre før. Du vartet meg opp slik du gjorde den første kvelden da jeg fulgte deg hjem, og du bød meg på et beskt glass vin som jeg måtte spytte ut. Du mistet samtidig ditt eget på det lyse teppet. Nervøs og full av begjær.